Det er sol, det er varmt og jeg har lyst på øl. Derfor setter jeg meg bestemt på sykkelen og triller nedover butikken mens resten av det norske folk enten jobber, streiker eller gjør andre fornuftige eller mindre fornuftige ting. Jeg altså ikke en dritt å gjøre som vanlig. Derfor kan jeg tillatte meg selv å sykle ned til Rema5000 for å kjøpe pils kl 10 en mandag formiddag.
Da jeg trillet på sykkelen ned bakkene på Hundvåg må jeg innrømme at jeg ble litt misunnelig på de som er i jobb. Han feite ringenes-fyren som stabler brus på paller. Blomsterbudet som kjører en leveranse med noen av styggeste blomsterbukettene jeg har sett. Alle håndtverkerne som kjører bestemt frem og tilbake med varebilene sine – helst med tilhengerfeste og masse utstyr bakpå og kaffeavtalen fra Shell på dashbordet i bilen.
Men nok om det. Hva skjer når jeg kommer til kassa og skal betale for mine gylde dråper malt, humle, vann og gjær? Jo – jeg blir spurt etter legitimasjon? Som den Porsgrunns-gutten jeg er, måtte jeg skrive det slik: “Harru legg eller?” Slik man sier det i Grenland. Jeg ble litt satt ut og begynte å le litt for meg selv. Jeg har omtrent aldri blitt spurt etter “legg” før. Kanskje 2-3 ganger, totalt. Etter at jeg fylte 18. Men nå som jeg nærmer meg 25? Ikke kom her å si at jeg ser ut som en 17 åring? Jaja.
Som du skjønner er ikke høydepunktene mine så all verdens store i min ensomme tilværelse som arbeidsledig og storforbruker av velferdsytelser.
Det finnes MYE crap på sider som Youtube og Vimeo. Men av og til – kommer man over noen skikkelige gullkorn. Helt tilfeldig via et forum og et feilklikk havnet jeg på Casey sin profil på Vimeo. Av ren nysgjerrighet så en av filmene hans med stor beundring. Han har greid kunsten å formidle et tilsynelatende kjedelig tema på en måte som gjør det både interessant og artig å se på. Filmene er rolige, består av klare budskap – med en fin blanding av klassisk musikk og stop-motion på en gjennomført personlig måte og til ettertanke.
Etter å ha gjort litt reserach på denne karen Casey. Fant jeg ut at han og broren Van er i gang med innspilling av en tv-serie for HBO. Det blir spennende å se resultatet av den serien.
En film jeg likte svært godt. Heter Emergency Brake. Når skal man egentlig dra i nødbremsa når man tar toget? Kan du svaret på det? Det kunne ikke jeg heller. Inntil jeg så denne filmen. På Internett skal alt går så fort. Klikkfaktoren er ekstremt høyt. Man forventer å PANG bli underholdt på 1-2-3. Det er sjelden man gidder å ta seg ordentlig tid til å gjøre seg opp en mening om en nettside, en film eller en blogg for den saks skyld før man klikker seg ut på to sekunder. Det er det samme når man dømmer en film er dårlig eller bra kun ved å se på filmcoveret. Du vet ikke om det er en kongefilm før du har SETT filmen. Men å vurdere en film kun basert på coveret som mange nettopp gjør. Uten å ha gitt den en sjanse – blir helt feil.
I flere år spammet jeg forum og nettsider med alt mulig crap. Få deg en blogg!! Sa folk. Neeh… blogg er bare noe forbanna tull svarte jeg. Noe jeg forsåvidt ennå mener. Men til slutt lot jeg meg overtale til å starte min egen lille blogg. Jeg registrerte domene og satte opp en host og var i gang. Til å begynne med var det kun de jeg kjente på forums, msn og ellers på irc og Internett samt venner irl og venners venner som fulgte med på hva jeg skrev. Det første halve året har jeg hatt 10-20 faste lesere. Det var nok til å gi meg motivasjon til å fortsette å skrive. Takk takk, Erik, Nore, Anita, Gunn-Hanne, Ida, Sjur, Daniel og selvfølgelig mamma <3 for å nevne noen.
Etter å ha spammet diskusjonpanelet på Dagbladet 2-3 ganger dukket det opp et dusin nye faste lesere. Ikke alle var like fornøyde med hva jeg skrev. Like gøy å få kommentarer som “føkk deg” og lignende. Men who gives a shit? Hehe. Nå har jeg drøyt 30-40 faste lesere hver dag. Takk for at dere gidder.
Nå er det på tide å bli litt mer ambisiøs syns jeg. Etter å ha gjort litt research på bloggfronten er det mye crap, mye facepalm og ekstremt mye svada og lapskaus ute på bloggfronten. Med fare for å virke litt kjepphøy – men det driter jeg i – så har jeg da KVALITET å by på. Hæ, hæ, hæ? Hehe. Planen er å profilere siden min bedre. Få flere besøkende rett å slett.
På tide med litt målsetning med andre ord
Nå har jeg holdt det gående i åtte måneder, jeg føler jeg har fått en fin “flyt” på det jeg gjør. Jeg har gått fra alpha til beta modus og er nå – endelig – en fullverdig og respektabel 0,1 versjon som er verd å skryte om. Høhø. Her i Norge skal man alltid være så forbanna ydmyk, jordnær og omgjengelig – man skal iallefall ikke trå frem i mengden å tro man er noe. Men jeg gidder ikke følge denne teite norske janteloven. Har man gjort noe man er stolt over. Ja, da skal man jaggu få lov til å si at man er stolt over det også!
Jeg ønsker en større lesergruppe. For å oppnå det må jeg markedsføre bloggen min mer. Dette har jeg tenkt å gjøre ved å lese andre sine blogger, kommentere og legge igjen “spor”. Jeg vurdert i tillegg å lansere en liten konkurranse i håp om at det skal trekke flere lesere. Har du som leser dette andre idèer? Da rr det bare å fyre løs i kommentarfeltet.
Jeg skal behandle alle mine faste, trofaste lesere så herskapelig som jeg kan. Det er tross alt DU som leser, som har mulighet til å hjelpe meg ved å poste det jeg skriver på Facebook profilen din, eller spre den gjennom venner og kjente på sosiale medier og lignende. Ingenting er bedre enn en personlig anbefaling fra noen man kjenner. Den såkalte “munn til munn” metoden. Det er verdens beste markedsføring.
I tillegg må jeg formulere meg litt mer fengende. Gjerne skrive om saker som er i vinden. Nei – ingen motetips eller reality-kjendis-sex-nyheter. Men hverdagslige greier som er av interesse for almenheten og som jeg i tillegg syns er interessant.
Har du andre forslag. Både på forbedringer til innhold, profilering og markedsføring, layout og design, funksjonalitet eller lignende. Fyr løs!
Oh yeah bitch. Jeg har lest mye rart på Se og Hør tabloidene Dagbladet og VG om de såkalte rosa-bloggerne på blogg.no. I dag måtte jeg sjekke ut dette. Jeg har ikke lest en eneste blogg fra blogg.no før – dette blir nok interessant.
Første bud: PR betyr alt. Du er villig til å gjøre hva som helst for PR.
Det er viktig å legge ut MANGE bilder av seg selv i forskjellige positurer.
Ingen ting er for uinteressant til at det ikke er verd å skrive om.
Treff, antall besøkende og top100 listen er viktigere enn alt annet.
Andre som snakker drit om bloggen din skal DØ i helvete.
Sminke, sko, klær og accessories er obligatorisk å skrive om.
Det samme er hva du hadde til middag og hva du spiste til frokost.
Blogg om hvor mye du kjeder deg hver gang du kjeder deg.
Silikonbryst, “modellkropper” og overdrevet bruk av sminke fungerer.
Fremstill deg selv som dum og deilig av og til – det fungerer.
Ta bilde av deg selv nedover mot skoene dine mens du venter på noe.
Ha en stygg layout sammen med en header som er redigert alt for mye.
Skriv om konkurranser du meldte deg på – sammen med ref-links.
Teite kommentarer slettes. Du velger hva som skal godkjennes.
Skriv “love you <3″ minst 10 ganger pr sidevisning.
Men greit; ok ok. Dette var rosa-bloggerne. Jeg måtte selvfølgelig sjekke ut den mannlige topp100 listen også. Ikke overraskende finner jeg en fyr fra Paradise Hotel på en klar førsteplass. Men det jeg stusser på er hva folk ønsker å formidle med bloggen sin? Det er jo bare vissvass alt sammen. Det finnes ikke tegn til meningsfulle innlegg i det hele tatt fra den mannlige siden. Selvfølgelig; er du kjendis blir du populær uansett hva du skriver om. Men hvis det eneste målet du har er å fremstille deg selv som mest mulig velykket og skrive om alle “de fantastiske tingene i livet ditt” – så fuck you.
Sakset innlegg fra en blogg som ligger i toppsjiktet på blogg.no:
Halla, nå sitter jeg og venter på bussen hjem. Det virker jo som om den aldri kommer. så jeg vurderer kanskje å gå de 1000 meterene, men jeg har ikke med meg ørepropper til å høre musikk med så det suger jo som faen! snakkes mer når jeg kommer hjem<3
I tillegg har han lagt ut bilde av beina mens han sitter i busskuret og forarger seg over bussen som aldri kommer slik at han må gå 1000 meter for å komme hjem. Har denne duden nesten 10k lesere daglig? Wtf? Jeg har i gjennomsnitt 60 lesere daglig. Det er 0,6% av hva denne fyren har. Tror jeg må begynne å markedsføre litt. For tross alt – treff og antall besøkende betyr jo ALT. 10hi.
Anbefalt lesning:
Thomas Moen er en fyr med peiling på sosiale medier.
Han har skrevet om rosabloggere på sin blogg.
For et døllete ordtak. I følge wikipedia kommer dette av at man pleier å strekke kroppen og gjespe når man står opp. Altså, er munnen sola (wtf?) noe som skal gi positiv energi og flyt. Yeah right.
Er det noe jeg hater er det å stå opp om morgenen. Nå skal du høre hvordan Kristoffer (meg altså) sto opp – i dag, lørdag den 29. mai kl 09.54.
Det begynte med at jeg vrir meg i hele kroppen. Jeg er nemlig litt halvslakk – men ikke syk som i “syk-syk”. Huden er øm, prikkete og følsom, jeg har vondt i magen og føler meg generelt som et vandrende bedervet kjøttstykke som har gått ut på dato.
Så; ca kl 8.00 hører jeg noen fryktelig intense skrapelyder. Husverten er i gang med å legge skifer rundt hele fasaden på huset. Selvfølgelig må han stå AKKURAT der jeg har senga mi tidlig en lørdags morgen.
Jeg har ikke noe valg. Jeg vandrer trøtt og i halvkoma inn på badet for å pusse bort det stygge belegget jeg alltid får på tennene. Jeg greier ikke å sove med vinduet åpent – så derfor blir det både tett og dårlig luft. Noe jeg merker på både ånde og tenner. Hva skjer på dassen? Jo, jeg greier å MISTE dassrullen OPPI dassen! FANTASTISK. Dette er en bra start på dagen.
Det bederva vandrende kjøttstykket fortsetter sin tur til O store Kjøleskap. Der finner jeg ut at romkameraten min ikke lukte igjen døra til fryseren ordentlig. Når han skulle putte inn en grandiosa han hadde kjøpt dagen før. Ergo, alle min varer var på god vei til fullstendig tining og gulvet var en liten dam med vann og små isrester. Yay!
Jeg kjeder meg… seriøst – jeg er DRITTLEI av å ikke ha noe å gjøre. Skolen har det siste halve året vært like daff som førskolen jeg gikk på som seksåring. Jeg har søkt på XX antall jobber og vært på YY antall jobbintervjuer. Men dessverre blir jeg alltid nummer to eller tre av alle kandidatene. Jeg har ikke lappen, jeg har et stort hull på CV-en grunnet en langtidssykemelding som folk er skeptiske til. Selv om jeg har alt av personlige og faglige kvalifikasjoner som skal til. Er det allikevel et par ting jeg mangler. Blant annet erfaring, lappen og en “gjennomtett CV” uten hull.
Jobbene jeg har søkt på er primært i forbindelse med IT support / konsulent eller andre administrative IT jobber. Jeg har også søkt på et par jobber innen helse og omsorg. Jeg nekter – med fare for å være litt arrogant – å sitte apatisk som en apekatt på Rema5000 og pipe inn varer i kassa. Enn så lenge har jeg åtte uker til på å skaffe meg en jobb. Da sier kontoen min STOPP.
Hva kjennertegner en arbeidsledig person?
Det begynner med at man glemmer hvilken dag det er. Søndag sier du? Er det ikke mandag allikevel? Onsdag? wh00t? Deretter er du drittlei folk som alltid er opptatt med skole, eksamener, jobb og aldri har tid til å treffes. Du har jo tid hele tiden, men det har ikke alle andre må du da forstå lille venn. Så begynner du å snakke med deg selv, eller til plantene eller gardinene dine – ofte i tredjeperson (!). Du blir oppfattet som sur og grinete av andre personer. Du bekymrer deg alt for mye for små filleting som skitne glass i oppvaskmaskinen, tånegler og for eksempel en kvise som ikke vil gå vekk på ryggen. Til slutt gjør du masse meningsløse ting bare for å ha noe å gjøre. Stryke sokkene? Hvorfor ikke, de blir jo så glatte og pene. Så ser det så fint ut i garderobeskapet etterpå. Du stikker på KID og kjøper nye gardinstenger, vasker klær mye oftere enn før, lager skikkelig middag og baker boller, brød og you name it. Du sitter å jabber i telefonen mye mer enn før. Du begynner å følge med på teite tv-serier kl 11 på formiddagen. Dr. Phil er jo helten han.
Men det verste av alt…. du sitter å VENTER på postmannen for det kan jo hende at du får noe artig i posten i dag.
Tilværelsen som arbeidsledig
Det var artig de første ukene, så ble det litt mindre artig; nå er det bare irriterende.
Jeg har nå sett begge semifinalene til Eurovision og har kun en ting å si:
- Må MPG være så jævla homofilt?
Altså, en ting er musikken. En annen ting er kostymene – ja, det heter faktisk kostyme istedenfor antrekk i MPG. Menn i sløvunderbukser og overkropper smurt inn med brunkrem, glitter og gull. Hele sirkuset minner mye om Oslo Gay Parade. Er det ikke musikken som er viktigst? Eller er det skyhøy homofaktor? Disse såkalte PR-kåte MPG-ekspertene som overdimensjonerer avisoppslagene i dagene før og etter Eurovision er jo til spy av. Jeg blir direkte kvalm.
Min favoritt i år er Lena Meyer-Landrut som representerer Tyskland.
Kjepphøye Norge fremstiller seg selv som et “gullhåp” som vanlig (!) med min tidligere Heistad-nabo fra Porsgrunn, Didrik tviler jeg på når toppen. Det går som regel ikke bra når Norge stiller opp med ballade. Jeg syns det er synd på Sverige som ikke nådde finalen. Kjenner jeg de Norske tabloidavisene rett er det vel ikke lenge før vi får overskrifter som: “HA HA SVERIGE, VI ER BEST!”
Uff og huff. Den svenska flickan var söt nu tycker jag.
Jeg tipper en 12 plass for Norge. Tror ikke Tyskland gjør det noe bedre med sin catchy låt. Kanskje det er jenta jeg falt for? Selve låta er jo like kul som irriterende i grunn. Hehe.
Sjekk selv
Alle har vel spilt dette klassiske 2D-spillet på Nintendo med Super Mario, eller Jumpman som han kalles i Japan. Nå kan du laste ned og installere spillet på din PC på 1-2-3. Spillet er ikke en demo men 100% fullversjon og freeware.
Last ned spillet her! (23 mb)
Et lite triks:
Etter at du har installert spillet og hoppet over intro-reklamene og trykket på enter. Ser du noen rør. Ikke hopp nedi røra. Det skal du kun gjøre når du vil spille normalt. Hvis du fortsetter til høyre, kan du for det første bytte liv mot diverse fanterier – deriblant fluesopp og opiumsvalmuer (!). Står du på den siste klossen i denne ruta og hopper mot høyre. Vil du dessuten komme til en ny verden der galskapen virkelig sitter løst.
Legger ved noen skjermskudd. Så er resten opp til deg. Hehe.
Nå skal jeg lære deg å tenke med magen.
Da du var liten baby – ja, mest sannsynlig husker du ikke så mye fra den epoken av livet ditt. Du var et lite forsvarsløs barn som var totalt avhengig av oppmerksomhet, pleie, mat og omsorg. Hele verden beveget seg i en boble rundt deg og den lille kroppen din. Alt dreide seg om nettopp deg. Men SÅ – etter ca 11 måneder når du sitter fastspent i en stol foran matbordet. Kommer et vendepunkt i livet ditt. Du må foreta deg et VALG.
Du får servert en brødskive. Den kaster du rett ned på gulvet. Du forstår ikke hvorfor man alltid må spise maten man får servert når man kan gjøre andre kjekke ting med den istedenfor. Hva skjer så? Jo, brødskiven kommer på magisk vis tilbake på bordet. Men nå har det skjedd en forvandling. Den glatte leverposteien er plutselig ikke så glatt lengre. Det er et lite blått hår på brødskiven og den har forandret form. For en liten unge er dette helt fantastisk så dette må testes på nytt. For andre gang skyver ungen brødskiven ned på gulvet for å se om det skjer noe mer spennende – å det gjør det. Nå har det kommet et hull i brødskiva slik at man kan se rett gjennom den. FANTASTISK.
Nå begynner mammaen å bli sint. Hva skal ungen gjøre? Følge magen kaste brødskiva på gulvet en gang til. Eller følge hodet til mammaen, spise brødskiva.
Gjennom hele oppveksten. Over alt i samfunnet, enten det er skole, jobb, vennekrets, naboer eller myndighetene blir du fortalt hva som er riktig, hva som er rett og hvordan du skal oppføre deg og hva som er «normalt».
Du må gi avkall på det du har lyst til og begynne å tilpasse deg omgivelsene rundt. Det er her mange går på veggen. Det er derfor man trenger all verdens rådgivere, psykologer og bistand fra andre såkalte «eksperter» når man er usikker på hvilken valg som er riktig.
Kunsten er å få BÅDE det man ønsker seg i tillegg til at man følger hodet. Altså; det å tenkte både med magen og hodet. Dessverre er det slik at alt for mange av oss har glemt å tenke med magen. De er bare noen ja-mennesker, apekatter og nikkede roboter tilpasset av andre mennesker.
Selv gjør jeg ganske mye andre personer bare rister på hodet av. Nettopp fordi det ikke er allment «akseptert» atferd fra en ung herremann på 24 år å gjøre. Hvis jeg hadde gått på bingoaften annenhver tirsdag på det lokale velferdshuset her på Roaldsøy. Mens jeg drikker kaffe og spiser tynne stykker av wienerbrød sammen med de gamle damene her i nabolaget – ja, da ville garantert mange ristet på hodet av det. Men hvis jeg har lyst til det; hvorfor skal jeg ikke få lov til det da? Uten å fremstå som eksentrisk og rar?
Når jeg tenker meg om. Er det ikke sikkert damene ville sluppet meg inn heller. Jeg er jo fra Østlandet. Det blir også «feil» – ikke sant?
Dette er noen av mine favorittbilder hentet fra forumet til “Secret Cinema”.
Bildene gir et litt annet perspektiv på livet enn det vi er vant til i samfunnet.
Til inspirasjon, ettertanke, beundring, grubling og forundring.
Tar du deg tid til å studere bilde for bilde; forstår du hva jeg mener.
Den lokale Coop sjappa skal stenge. Derfor har de 30% på det meste av sortimentet. Dere som kjenner meg vet at jeg ikke går glipp av et godt tilbud. Derfor forsynte jeg meg kraftig av ostedisken. En hel kurv full av ost til rundt 700 kroner. Jeg regnet med å betale i underkant av 500 kroner når jeg kom til kassa. Men hva skjer der?
Jo, der sitter det en sløv, kvisete 16 åring som tydeligvis ikke forstår seg på hoderegning. Han tilkaller hjelp fra “gulvet” og der kommer ei ung frøken som heller ikke forsto hvordan man skulle regne på dette. Ikke var jeg særlig hjelpsom heller. Dette var jo underholdene. Hihi.
“Jeg bare trekker fra litt.” Sa han bak kassa.
“Ok, greit det.” Svarte jeg med et lurt smil.
Han trakk fra det ene og det andre, helt til det sto igjen 234,50 kr,-
“Ja, NÅ må det vel være minst 30%.” Svarte han.
“Joda, det tror jeg nok.” Sa jeg og betalte med glede.
Det har blitt lite med innlegg fra meg på en stund. Dårlig tilgang på pc, 17. mai og langhelg samt fint vær har fått skylda. Så ikke klag. ^^
Da jeg var på besøk hos min kjære mormor hadde jeg en DRØM om yo-yo. Ja; jeg drømte at jeg lekte med yo-yo. Dagen etterpå kjøpte jeg meg en liten yo-yo på Europris. Nå er jeg hekta.
Yo-yo er en liten og genial leke som blir en stor “hype” med jevne mellomrom. Det begynner å bli noen år siden sist den var på moten. Så det varer vel ikke lenge før den kommer på moten igjen. Uansett; den er liten, billig og alle kan bruke den. Dessuten kan du bruke den over alt omtrent. Morsomt er det også.
Sjekk ut denne yo-yo proffen
Fikk du også lyst nå? Vel, sjekk ut Yoyosam.com. Der får du en yo-yo i alle prisklasser fra 20 kr,- til opptil 600 kr,- Husk å bestille ekstra snorer også.
snakkes mer når jeg kommer hjem<3
