Nå har care1337.com fått twitter-innstikk på menyen. Hvorfor? – Aner ikke.

Ei høne og et egg ligger i senga.

Høna lener seg mot endestykket, røyker en sigarett med et tilfredsstillende smil.

Egget, tydelig misfornøyd, tar tak i lakenet og ruller over på siden før det utbryter;

– Vel.. Jeg tipper vi endelig fikk svar på DET spørsmålet!

Helt siden care1337.com ble “ferdig”, har jeg hatt en uggen følelse om at noe var galt. Jeg hadde rett. I går klikka hele nettsiden min. Det var umulig å gi kommandoer til databasen. Det var ikke mulig å laste opp filer i uploadmappen – og når jeg forsøkte å konverter en bildefil så klikka ALT. Hele siden lå nede for telling og jeg (trodde) jeg hadde mistet alle innleggene mine. Backup? Joda, det er smart det.

Ved en tilfeldighet hadde mamma (!) vært innom bloggen min. Dermed fikk jeg gjort en krisebackup ved å gå inn på temp-mappen til Windows og hente catchfilene til care1337.com i offline modus.

Dessverre ble alle kommentarene borte på grunn av dette.

Nå har jeg gjort en del forbedringer. Så forhåpentligvis er care1337.com raskere, mer stabilt og bedre sikret mot spam.

Wohoo!
Hilsen Kristoffer

Det har gått noen dager siden sist jeg skrev på care1337.com. I dag skal jeg skrive om ECT – Electroshock Terapy.

I 2006 fikk jeg diagnosen dypt deprimert. Senere utviklet dette seg til å også omfatte angst og psykose. Noe som ikke er uvanlig når man er alvorlig deprimert over en lengre periode. Dette var bakgrunnen for at jeg i 2008 sammen med min psykiater søkte om ECT-terapi. Før dette hadde vi prøvd alt som var av psykofarmaka – uten resultater. For meg ble elektrosjokk siste utvei. Jeg fikk en serie på totalt 14 behandlinger, fordelt på to behandlinger i uken i 7-8 uker. Jeg husker ikke helt hvordan selve behandlingen var tilrettelagt. En av de mest alvorlige bivirkningene til ECT er hukommelsestap. Men en ting er sikkert – denne behandlingen var rene velsignelsen for min sykdom. Kun tre måneder etter at behandlingen var avsluttet ble jeg utskrevet fra psykriatrisk. Et år etter ble jeg friskmeldt. Et mirakel – som min psykiater omtalte det. Sett i sammenheng med hvor syk jeg var før jeg startet med behandlingen.

Men hva er egentlig elektrosjokk? Det finnes minst like mange ulike svar som spørsmål. Dette er en kontroversiell form for behandling som Norge var storforbrukere av på 1960 tallet med fatale følger. Det finnes organisasjoner som aktivt jobber for å forby ECT. Det er laget flere filmer som viser elektrosjokkpasienter som zombiepersoner uten sjel og følelser. En av de mest kjente filmene er One Flew Over the Cuckoo’s Nest fra 1975. Denne filmen ligger i skrivende stund på åttende plass over IMDb sin Top250 liste.

Men hva er egentlig ECT og hvordan fungerer det?
Den italienske psykiateren Ugo Cerletti fikk i 1938 først ideen om å behandle mennesker med elektrosjokk. Han observert hvordan bønder brukte elektrosjokk på grisefarmer for å gjøre grisene bevistløse og lettere å slakte. På 1900 tallet og helt frem til slutten av 1960-tallet prøvde man mye rart for å helbrede syke med sinnslidelser. Alt fra å svette ut sykdommen ved å legge pasienten i varme bad, gjerne over flere døgn. Til å fryse ut sykdommen ved å legge pasienten i iskalde bad fylt med isbiter. En metode som ble ansett som en stor seier innen psykriatri var lobotomi. En metode som går ut på å fjerne en del av pannelappen. Personen som fikk ideen om lobotomi, den portugisiske legen Egas Monzi fikk i 1949 Nobels pris i medisin. Mellom 1947 og 1957 ble det utført minst 2500 lobotomier her i Norge. Sammenlignet med USA og Europa er dette et svært høyt tall. Den siste lobotomien i Norge ble utført i 1974. Operasjonene ble gjort uten samtykke fra pasienten. Det var ikke uvanlig at pasienten – eller offeret – døde på operasjonssalen under inngrepet. Etter dette ble det utført stadig mindre elektrosjokkbehandlinger. ECT ble “satt på vent” – men ikke helt uten grunn. På 1970-tallet begynte man å behandle syke med medikamenter. Noe som ga langt raskere og og bedre effekt enn ECT. Bruk av kjemisk fremstilte medisiner var fremdeles under utvikling og ofte fikk pasientene mye større doseringer enn det som er vanlig å gi i dag.

Prosedyren for ECT
Denne behandlingen blir ofte gitt i en serie av behandlinger. Her i Norge er det vanlig å gi mellom 4 og 14 behandlinger. Det er ikke tillatt å gi flere enn 14 behandlinger i henhold til norsk lov. Pasientens puls overvåkes under hele prosedyren, som ikke varer lengre enn ti minutter. Pasienten får narkose gjennom en slange i armen og blir bedt om å telle baklengs helt til man blir bevist løs. Deretter får man et muskelavslappende middel for å unngå brukne bein i ryggsøylen. En gummiblokk settes i munnen for å unngå biting på tungen. En maske legges over munnen, slik at hjernen ikke blir utsatt for oksygen. Gele blir gnidd på elektroder som blir festet hodet. Legen trykker på en knapp og elektriske støt går gjennom hjernen og lager et anfall som minner om epilepsi. Anfallet varer i ca 20 sekunder. Pasienter våknet opp etter ca 30 minutter. Når man våkner opp er man fullstendig desorientert. Man vet ikke hvor man er eller hva som har skjedd.

For femti år siden
Pasienter fikk i 1950 over 100 behandlinger. Mengden strøm som ble brukt var større, bølgeform og stimulansen som ble brukt var anderledes. Bedøvelse og muskelavslappende ble ikke brukt. I dag er behandlingen av ECT helt anderledes, med minimal skade ovenfor pasienten og forbedrede prosedyrer. Elektroder blir nå kun brukt på høyre side av hodet. Noe som beskytter pasientens venstre del av hjernen, stedet for språk og auditiv hukommelse. I tillegg blir det nå kun gitt korte puls stimunlanser i stedenfor en serie med jevn strøm. Dette gjør at pasienten lider mindre av hukommelsestap. Strømmen som blir gitt i Norge er dessuten langt svakere enn i andre land som utfører ECT-behandling.

Hvordan elektrosjokk fungerer
Ingen vet hvordan ECT virker og hvordan det bekjemper psykiske lidelser. Dette gjør ofte beslutningen om man skal gi en pasient elektrosjokk mye vanskeligere. Det er og forblir et vitenskapelig mysterium. Men det finnes en rekke teorier.

- Elektrosjokk endrer måten hjernen mottar viktige humør-realterte kjemikalier som sertonin, dopamin og noradrenalin.
- Elektrosjokk lærer hjernen å motstå anfall. Dette stabiliserer hjernekretsene og stabiliserer humøret.
- Elektrosjokk får hypotalamus, den delen av hjernen som styrer vann- og temperaturbalansen i kroppen til å frigi kjemikalier som stabiliserer humøret.
- Elektrosjokk skader hjernen som fører til hukommelsestap som skaper en midlertidig illusjon på at problemene er borte.

Den siste teorien er sterkt bestridt av ECT sine støttespillere. Men ofte brukt som et viktig argument av kritikere.

Vurderer du å ta ECT-behandling bør du være forsiktig med hva du tror på. Mye informasjon kan være villedende og feil. I løpet av de siste 20 årene har ECT gått gjennom en formidabel forandring. Bedre prosedyrer, mindre bivirkninger og mer effektive resultater gjør at elektrosjokkbehandling blir stadig mer brukt. Men det er fremdeles en kontroversiell behandling. Det vil alltid være en debatt rundt ECT.

Bare i USA fikk i underkant av 34 000 pasienter ECT i 1980. I 1996 hadde dette tallet økt til 50 000. Fra 1996 til 1998 hadde dette tallet doblet seg til 100 000.
Her hjemme i Norge får ca. 1000 pasienter ECT pr år. Med en forbedringsrate på over 80%+.

Det finnes mye propagandastoff om ECT på nett. Noe som kan skremme de aller fleste av oss.
En anbefaling jeg vil gi til alle de som vurderer å la seg behandle med elektrosjokk er å ignorere så mye som mulig av dette som mulig. Hadde jeg sett filmer med elektrosjokk, artikler fulle av propaganda fra kritikeren og YouTube-filmer fra selve behandlingen. Da ville jeg kanskje blitt vanntro og nektet å la meg behandle. Hva som ville skjedd med meg hvis jeg nektet – kan jeg ikke svare på nå. Men da ville veien ut av det helvete jeg var i blitt mye lengre. Allikevel bør man vise stor forsiktighet på bruk av ECT, fordi det er så stor usikkerhet rundt virkingsområdet og hvordan dette fungerer på folk. Men er det ingen annen utvei, er man desperat og villig til det meste. Som i mitt tilfelle – da ble ECT siste utvei meg.

Til siste vil jeg vise til noen YouTube filmer som viser en svært urealistisk fremstilling (ok – ikke helt da) av ECT. Som er ment som skremselspropaganda.

Propagandafilm I

Propagandafilm II

I tillegg er det mange videblogger på YouTube, som gir
et helt annet og mer realistisk inntrykk slik som disse.

Ivar F. Andersen ble født i Drøbak 1856.

Ivar hadde et brennende ønske om å synge,
men talentet var ikke tilstede.

Som sekstenåring dro Ivar opp til Østbykroken,
et veikryss utenfor Drøbak.

Han ventet til klokken tolv.

En mørkkledd mann dukket opp og spurte hva Ivar gjorde der.

Ivar svarte at han ville synge.

Mannen dro frem en pakke lakrispastiller.

“Tygg disse, de vil gi deg en himmelsk stemme,

men du vil miste din udødelige sjel.“

Da Ivar døde, ble pastillene funnet på ham.

Nidar bestemte seg for å masseprodusere dem til minne om ham.

Millioner har siden mistet sin udødelige sjel på grunn av IFA-pastiller.

Husker du den gærne professoren fra filmen Tilbake fra fremtiden, Dr. Emmett L. Brown?

Det nærmeste vi kommer en slik halvsprø person i den virkelige verden – er høyst sannsynlig Clifford Stoll. En amerikansk astronom og forfatter.

Han fikk sitt gjennombrudd i 1980 når han medvirket til at en av verdens første datahackere Markus Hess fra Tyskland ble tatt. Clifford – som egentlig bare skulle sjekke en regnskapsmessig feil hos LBL i California (kan sammenliknes med olje og energidepartementet her hjemme i Norge.) Da han oppdaget at noen hadde root-tilgang, eller administrasjonsrettigheter til LBL sine datasystemer. Totalt var 400 maskiner blitt utsatt for hacking i regi av Markus.

Markus Hess var ansatt av KGB for å hente inn etterretningsinformasjon fra USA for Sovjet.

En nettside jeg har har stor sans for er TED.com. Her finner du foredragsholdere som snakker om alt du kan tenke deg – og litt til. Clifford har et foredrag han kaller “18 minutter med et fleksibelt sinn.” Blir du ikke fascinert av innholde. Vil du uansett bli fascinert av Clifford som person. Han ser, snakker og oppfører seg som en sprø forsker.

Clifford hadde på 90`tallet flere teorier om hvordan Internett vil utvikle seg. Med e-handel og nettaviser – noe han mente aldri ville ta over for de tradisjonelle papiravisene (!)

Enjoy!

Ensomhet, det moderne samfunnets siste tabu.

Jeg har jobbet med veldedighetsarbeid et par år nå. Dette er mennesker som har falt utenfor samfunnet. De verken lukter rart, ser anderledes ut eller er skumlere enn andre – de er akkurat som deg og meg. Ofte er det bare små tilfeldigheter og skjebner som gjør at de faller utenfor. Enten det er alkohol, rus, psykiske problemer eller andre sykdommer og tragedier relatert. Dette er etter min mening det største problemet vi har. Men som er minst synlig i samfunnet. Vi som jobber som frivillige i omsorgstjenesten kaller det ofte for “den stille tjenesten.” Dette er et arbeid som kanskje betyr mest – men som får minst oppmerksomhet. Ensomhet er tabu.

I snart et år har jeg vært frivillig i besøkstjenesten til Røde Kors. I dag var det fagmøte – og i den anledning hadde vi besøk av selveste sjefen for hjemmebaserte tjenester i Stavanger kommune. Møte utviklet seg fort til en heftig debatt med to saker som hovedtema. Hvordan rekruttere flere frivillige? Men kanskje det viktigste av alt. Hvordan nå ut til de som er ensom og som trenger hjelp?

Ensomhet, det moderne samfunnets siste tabu. Det er tabu fordi det forventes at man har et stort og bredt nettverk rundt seg. At man har en familie som hjelper til. Som besøksvenn i Røde Kors opplever jeg hele tiden eldre mennesker som føler seg glemt av sine egne barn. De føler seg utenfor samfunnet. Ofte på grunn av sykdom eller andre plager som setter sperrer for hva dem kan gjøre på egenhånd. Splittelser eller dødsfall i familien. Det finnes utrolig mange tragiske skjebner der ute. Jeg får frysninger langt nedover halsen hver gang jeg hører om dødsfall som blir oppdaget ved tilfeldigheter. Kanskje postmannen lurer på hvorfor ingen henter posten. Eller at naboer reagerer på stanken fra liket og lignende.

Personlig mener jeg at vi trenger en holdningskampanje for ensomhet. Man er ikke anderledes eller mindreverdig selv om man er ensom. Jeg tør faktisk gå så langt å si at alle mennesker vil oppleve en eller flere perioder i livet sitt der man opplever en form for ensomhet. Enten man har blitt forlatt av noen man er glad i, mistet et kjæledyr, noen man kjenner som har omkommet i en ulykke, noen som flytter langt vekk fra deg eller lignende. Felles er at man har et tomrom i livet sitt. Noe man må fylle med noe annet. Tenk da på alle de som ikke har noe annet å fylle tomrommet sitt med.

Nå skal jeg bevege meg ut på ukjent farvann. Uten erfaring eller utdannelse eller noen ting. Alt er basert på personlig erfaringer og tror.
- Tenk deg en tilværelse der man ikke har noe annet å fylle tomrommet med. Forestille deg en person som ikke blir sett av noen. Alt vedkommende foretar seg – kan ikke deles med noen andre. Man får ingen konstruktive tilbakemeldinger, komplimenter eller noen å diskutere med utenom seg selv.

- Tenk deg at du har gjort noe du er skikkelig stolt av. Det første du vil gjøre er å fortelle det til dine nærmeste. Tilbake får du anerkjennelse over at du duger til noe. Er ikke det deilig? Hva ville skjedd hvis du ikke hadde noen å fortelle eller vise det du hadde gjort til. Ingen så deg. Ingen viste om det som gjorde deg så stolt – og som var så bra. Du ville følt deg ensom. Miste motivasjonen og lysten til å sette deg nye mål og prosjekter i livet. Du blir deprimert.

Når man er deprimert vil man helst trekke seg tilbake fra samfunnet. Du vil aller helst bare krype inn i en liten krok og være der for seg selv. Vekk fra alle omgivelser, alt som gir inntrykk. Du mister motivasjonen til å lese aviser, følge med på samfunnet og hva som skjer. Du får en slakk holdning – og man ser en tomhet i øynene dine. Du er deprimert og en tikkende bombe. Fordi du er rasende. Men det vet du ikke selv – du er rasende fordi ingen ga deg oppmerksomhet på det som var så bra. Det du gjorde som ingen la merke til.

Nå setter jeg det veldig på spissen. Men det er en bra ting. Da blir det jeg ønsker å formidle tydelig.

Ensomhet. Da tenker folk flest på eldre mennesker uten familie og noe å foreta seg til. Men dette er også en myte. Ensomhet er tabu som jeg har sagt tidligere. Derfor vet vi så lite om det.

Den teorien kan selvfølgelig diskuteres – så bruk gjerne kommentarfunksjonen under innlegget for å komme med argumentasjoner.

Personlig har jeg vært ensom i mange år. Helt siden jeg var liten har jeg hele tiden fått høre at jeg ikke duger. Du er ikke bra nok, du ser unormal ut og du gjør egentlig samfunnet en tjeneste om du ikke går ute i offentligheten. Det var den innstillingen jeg hadde – og det var slik jeg ble fortalt. Så da måtte det jo være sant. Jeg ble ikke hørt eller sett hos mine foreldre. Jeg hadde heller ingen venner. Selv om jeg gikk på skolen hver dag og kom hjem til familien etterpå følte jeg meg ensom. – Hvorfor det? Jeg fikk ikke de tilbakemeldingene, den anerkjennelsen og kjærligheten jeg hadde behov for tilbake. Jeg følte meg verdiløs og unyttig. Hva skjedde? Jeg var selvfølgelig rasende. Men det viste jeg ikke selv der og da. Jeg var fremdeles en liten guttunge som ikke alltid forsto hva som skjedde rundt meg.

Jeg ble en skikkelig drittunge som gjorde hva jeg ville, som hadde det i kjeften og som ikke stole på noen. Jeg hadde ikke tillit til noen – ikke engang meg selv.  Heldigvis endte det godt. Jeg flyttet vekk fra den plassen jeg er født og oppvokst og til Norges beste by, Stavanger. Der fikk jeg en ny start, nye ark og fargestifter. Jeg fikk for første gang i mitt liv en anerkjennelse over at jeg betydde noe, at folk var glade i meg og at jeg var savnet hvis jeg ikke  var  til stede. Det var en helt fantastisk følelse – nesten uvirkelig.

Ensomhet er et stort tema som har mange retninger. Det blir for drøyt å si at de eldre er rasende på samfunnet fordi dem ikke føler seg sett. Men ensomhet er et resultat på mange ulike skjebner. Enten man gjennom sykdom, dødsfall og geografiske avstander minster nettverk. Eller som meg – at man ikke får den anerkjennelsen man har behov for som barn. Det er et bredt og stort omgfang rundt ensomhet  – som samfunnet vet veldig lite om.

På skolen din, på jobben, i klubben og selv i din egen omgangskrets kan det være ensome personer. Det er ikke bare den gamle damen i nabolaget uten familie.

Nå er klokken kvart over leggetid. Jeg som egentlig kun hadde tenkt å skrive et par setninger om Røde Kors møte jeg var på tidligere i kveld. Men det er lett å la seg rive med. Selv forran tastaturet.

God natt!
Hilsen Kristoffer

Omegle er en tjeneste som kobler deg opp mot en fremmed. Du aner ikke hvem det er – før du spør. Som oftes får du lite seriøse svar. Men er du heldig kan du finne deg en nettvenn fra et eller annet sted her  i verden. Det er sjelden du treffer noen fra Skandinavia. Men utrolig nok – når jeg skulle lage denne casen her på care1337.com traff jeg en fra Trondheim.

Du må gjennom ganske mange før du kan føre en skikkelig dialog. Ofte treffer du på folk med litt vel høye ambisjoner og absurde fantasier som – jah.

Omegle.com – Talk to strangers!
Post gjerne dine samtaler i kommentarfeltet under.

Hei.

Allright. Etter flere år (!) med oppfordringer har jeg blitt overtalt til å starte min egen nettside. Jeg har vært ganske nølende med dette. Rett å slett fordi jeg hater støgge hverdagsblogger der folk forteller om sine utrolige viktige liv. Det er ikke verre enn å besøke forsiden til blogg.no så forstår du forhåpentligvis hva jeg mener. Jeg driter vel i den nye jakka til Hanna fra Sandefjord, eller de falske øyenvippene med før og etter bilder til Stine fra Sarpsborg. Eller de nye fotballskoa Thomas fikk av faren på 18 årsdagen. Hvorfor skal folk gidde å lese om totalt ukjente folk sine hverdagshendelser? Er livet til Hanna, Stine eller Thomas så forbanna viktig at det er verd å blogge om? Pfft.

Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg – som hater bloggere – har en blogg?

Jeg skriver først og fremst til meg selv. Jeg har ingen interesse av å skrive om små hverdagshendelser som ikke har en dritt å si. I dag tidlig for eksempel – da dassen var opptatt når jeg måtte drite på det verste. Jeg måtte tripper frem og tilbake på stuegulvet, mens gårsdagens middag seriøst sleit med å holde seg på den rette siden av lukkemuskulaturen. Jeg kunne selvfølgelig skrevet et langt og bredt innlegg om hele situasjonen. Med en saftig (praktisk talt) avslutning på innlegget over hvor deilig det var å endelig legge den svære kabelen når dassen endelig ble ledig. Nei takk!

Min blogg handler først å fremst om mine tanker, interesser, visjoner, erfaringer og spørsmål her i livet. Hvis vi deler noe av det samme – velkommen.

Folk kaller meg fordomsfull, bedrevitende og arrogant. Dem har helt rett alle sammen. Men jeg er klar over det selv – liker jeg å tro selv i alle fall.

Mitt navn er Kristoffer. Jeg er snart 24 år gammel. For tiden er jeg student ved Norges Kreative Fagskole der jeg går reklame og merkevarekommunikasjon. I tillegg har jeg utdannelse som kokk. Jeg er født og oppvokst i Porsgrunn. Som følge av det har jeg en tynnslitt grenlandsdialekt. De siste ni årene har jeg bodd på vestlandet der jeg trives godt. Nå bor jeg på Hundvåg utenfor Stavanger i en leilighet jeg deler sammen med to andre gutter.

Dette er mitt første innlegg her på care1337.com. Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger. Du kan bruke kommentarfunksjonen som ligger rett under her. Har du noe du vil dele privat med meg? Da kan du bruke denne siden.

Hilsen
Kristoffer