Ofte er Pepsi Max flaskene “defekte”. Enten det er bismak av produktet som lakk, maling eller parafin. Eller mangel på kullsyre pga dårlig kork. Eller rett å slett at flaskene lekker. Noe som også har skjedd et par ganger.

For et par uker siden hadde jeg kjøpt meg en 4-pack med Pepsi Max på Rema6000. Den ene flasken som jeg la i kjøleskapet viste seg å lekke fra korken. Slik at daff Pepsi Max rant ut i hele kjøleskapet mitt. Det var dråpen tenkte jeg. (Tok du den… ordspill? hø hø). Uansett – jeg ble forbanna og satte meg ned på pcen for å skrive klagebrev til PepsiCo.

For en uke siden ble jeg oppringt av Ringnes sitt kundesenter i Oslo. De tok klagen min svært seriøst og jeg fikk grundig forklaring på hvorfor ting var som de var. Sammen med unnskyldninger og i det hele tatt. Jeg fikk vite at de hadde kjøpt inn 1,2 millioner nye flasker som skulle inn i distribusjon. Vi snakket om korken på flaska, tappingen, bismak av produktet og om priser og avgifter.

Jeg syns hele telefonsamtalen var – epic!

Klagen kan du laste ned som PDF her

Jeg skal opereres

Åreknuter er en sykdom som gjør at venene under beina utvider seg og danner tykke årer som slynger seg sammen under huden og danner små felt som et nøste av blodårer. Det var iallefall Wiki-forklaringen. For å si det på en enklere måte er åreknuter store sjenerende “årer” som i tillegg til å se stygt ut stenger for blodtilførselen slik at presset i beinet øker når man står lenge oppreist. Siden blodet står mye i ro i beinet siden blodveiene er “stengt” har jeg siden i fjor hatt store problemer med balansen, kløe og smerter i beinet spesielt i kulde om vinteren. Når jeg har stått oppreist lenge, gått langt eller syklet og/eller trent har jeg hatt store ubehag. Derfor har jeg lenge jobbet med å få fjerna åreknutene i venstrefoten min. Yey!

Slik er historien

1. Våren 2009 kontakter jeg lege for å få henvisning til operasjonen.
2. Noen uker etter får jeg time for kontroll hos Colosseumklinikken.
3. To dager før denne timen, får jeg telefon fra Colosseum der de kansellerer timen min med begrunnelse i at de har brukt opp den offentlige støtten for slike inngrep.
4. Ny time hos lege. Denne gang sender han henvisningen til SUS, et offentlig sykehus.
5. Sommeren 2009 får jeg svar fra SUS, der det står at de KANSKJE kan ta meg inn i desember 2012.
6. Ny time hos lege. Denne gang ber jeg han sende henvisningen til et sykehus med mindre ventelister.
7. Høsten 2009 får jeg innkallelse til Haugesund Sykehus for kontroll.
8. Legen på sykehuset i Haugesund sender meg til ultralyd hos Curato.
9. Det skjer en kommunikasjonsvik når Curato skal oversende bildene til legen, derfor måtte jeg ta noen telefoner frem og tilbake til Curato og sykehuset i Haugesund.
10. Vinteren 2010 har jeg telefontime med beskjed om at jeg skal opereres. Estimert ventetid 3-4 måneder.
11. For to uker siden fikk jeg innkallelse til dagskirurgisk avdeling på Stord.
12. 09. juni 2010 kl 09.03 starter operasjonen, kl 09.43 er jeg ferdig operert.

Dagen før dagen

For å være helt ærlig. Tenkte jeg “no big deal” til inngrepet. Det er sikkert noe enkelt som er gjort på 1-3-4. Et snitt her, et lite snitt der – trekk ut og lim igjen. Enkelt og greit. Men det viste seg fort å være mer omfattende enn det jeg trodde. Siden jeg kom fra Stavanger å skulle opereres tidlig på morgenen reiste jeg til Stord dagen før selve operasjonsdagen. Jeg fikk leie et utrolig primitivt rom i en blokk et lite stykke fra selve sykehuset for 300 kroner. Etter en natt der vandrer jeg glad og forventningsfull opp trappene i bygget til fylkessykehuset på Stord. Jeg gleder meg til å fjerne den dritten som er har plaget meg i så mange år. Det har heller ikke vært en enkel prosess å få til denne operasjonen.

Operasjonen

Etter å ha levert skjemaet der jeg har fylt ting som nærmeste pårørende og diverse egenerklæringer får jeg tildelt en seng. Ikke lenge etterpå får jeg en morgenkåpe en gjennomsiktig engangstruse og en grønn “kappe” jeg må ha på meg bak frem. Deretter kommer det ei eldre sykepleier bort med barberutstyr. Joda – ALT av hår skal bort. Hun begynner på beinet, men finner fort turen opp til ping-pong ballene mine. Hva gjør vi med tissefanten? Jo. den taper man til siden slik at den ikke skal henge og slenge i veien for legen og alle sykepleierne som tar seg av stellet mitt.

Alt går overraskende effektiv og fort. Jeg har knapt vært der en halvtime og sitter allerede i gjennomsiktig truse, nybarberte underliv og en følelse av å gå med bind (!). Deretter kommer legen bort og spør om jeg vil ha narkose eller lokalbedøvelse. Jeg velger den enkleste løsningen og ber om lett narkose.

Ti minutter senere blir jeg trillet inn til operasjonssalen som helt garantert kan virke skremmende for mange. Omgivelsene minner litt om laboratoriet til Frankenstein. Det blir satt opp en skillevegg mellom halsen og resten av kroppen min slik at de skumle bakteriene fra munnen min ikke skal treffe det sårbare beinet mitt. Det er fire sykepleiere som alle er i full aktivitet med å sette sprøyter, justere medisiner etter vekt, høyde og alder. Så var det jaggu ei som mente at jeg trengte litt mer barbering i skrittet. Litt ekstra tape måtte også til for å holde tissefanten i sjakk. Dette er IKKE tidspunktet til å få ereksjon på, det eneste jeg tenkte på var “ikke få ståkuk”.

Ei av sykepleierne finner en gul svamp og begynner å “male” hele beinet mitt gult. Dette skulle gjøre beinet mitt rent. Det var en rar, en VELDIG rar følelse. For å være helt ærlig føltes det som diare. Jeg mistet følelsen i beinet, samtidig som jeg fikk en varm og litt guffen ekkel følelse i beinet og da spesielt fra partiet bak i ræva. Det føltes akkurat som om jeg lå og dreit på meg selv.

Like etterpå var jeg borte vekk. En operasjon som normalt skulle ta 15 minutter ble til 40 minutter. Jeg våknet med INTENSE smerter i beinet. Det kjentes ut som en brennmanet holdt rundt hele beinet mitt og brant meg. Det første jeg spurte om var smertestillende; ASAP. Jeg fikk en sprøyte uten effekt – så en sprøyte til. Etter to timer ga smertene seg til et akseptabelt nivå.

På vei til toalettet åpner det ene såret seg og jeg lager en fin liten dam av blod inne på toalettet. Jeg får ny bandasje – og da går det plutselig opp for meg. At dette var faktisk litt mer omfattende enn det jeg trodde. Jeg registrerer ca seks ulike kutt i beinet på forskjellige steder. Jeg tror jeg har, tja, si 4 sting i gjennomsnitt pr kutt. 24 sting? I tillegg har jeg en fryktelig stram bandasje på meg for å unngå at beinet skal danne nye årer.

I tre dager skal jeg gå med denne bandasjen. Deretter seks uker dag og natt med elastisk og stram strømpe. Jeg har gått med det i knapt to døgn nå og er allerede drittlei. Jeg må ha beinet i høyleie som ofte som mulig og greier knapt å bøye kneet. Det gjør dessuten vondt når jeg sprer beina. Slik at jeg må ta museskritt hele tiden.

OK, OK – bare for å gjøre ting klinkende klart her. Dette er det man kaller en “kraftig” åreknute. Legen som opererte meg kom inn rett etter operasjonen og fortalte begeistrert over hvor kraftig Saphena Magna jeg hadde (se bilde) og hvor mye blodsøl det ble. Der og da tenkte jeg bare at det var godt jeg valgte narkose og ikke lokalbedøvelse. Hehe.

Operasjoner for åreknuter kan utføres på mange måter. Det kan strammes litt her og der. Små deler av vevene kan fjernes individuelt. Eller som i mitt tilfelle fjernes hele åren fra lysken og helt ned mot ankelen sammen med kanalene rundt åreknutene som du ser tydelig på bildet under.

Jeg trodde det skulle ta et par timer. Men det tok altså hele 28 timer før jeg fikk lov til å ta turen hjem til Stavanger igjen. Men nå er det gjort. Gleder meg til jeg får fjernet strømpa og kan begynne å leve normalt igjen. Hehe.

Nå skal jeg lære deg å tenke med magen.
Da du var liten baby – ja, mest sannsynlig husker du ikke så mye fra den epoken av livet ditt. Du var et lite forsvarsløs barn som var totalt avhengig av oppmerksomhet, pleie, mat og omsorg. Hele verden beveget seg i en boble rundt deg og den lille kroppen din. Alt dreide seg om nettopp deg. Men SÅ – etter ca 11 måneder når du sitter fastspent i en stol foran matbordet. Kommer et vendepunkt i livet ditt. Du må foreta deg et VALG.

Du får servert en brødskive. Den kaster du rett ned på gulvet. Du forstår ikke hvorfor man alltid må spise maten man får servert når man kan gjøre andre kjekke ting med den istedenfor. Hva skjer så? Jo, brødskiven kommer på magisk vis tilbake på bordet. Men nå har det skjedd en forvandling. Den glatte leverposteien er plutselig ikke så glatt lengre. Det er et lite blått hår på brødskiven og den har forandret form. For en liten unge er dette helt fantastisk så dette må testes på nytt. For andre gang skyver ungen brødskiven ned på gulvet for å se om det skjer noe mer spennende – å det gjør det. Nå har det kommet et hull i brødskiva slik at man kan se rett gjennom den. FANTASTISK.

Nå begynner mammaen å bli sint. Hva skal ungen gjøre? Følge magen kaste brødskiva på gulvet en gang til. Eller følge hodet til mammaen, spise brødskiva.

Gjennom hele oppveksten. Over alt i samfunnet, enten det er skole, jobb, vennekrets, naboer eller myndighetene blir du fortalt hva som er riktig, hva som er rett og hvordan du skal oppføre deg og hva som er «normalt».

Du må gi avkall på det du har lyst til og begynne å tilpasse deg omgivelsene rundt. Det er her mange går på veggen. Det er derfor man trenger all verdens rådgivere, psykologer og bistand fra andre såkalte «eksperter» når man er usikker på hvilken valg som er riktig.

Kunsten er å få BÅDE det man ønsker seg i tillegg til at man følger hodet. Altså; det å tenkte både med magen og hodet. Dessverre er det slik at alt for mange av oss har glemt å tenke med magen. De er bare noen ja-mennesker, apekatter og nikkede roboter tilpasset av andre mennesker.

Selv gjør jeg ganske mye andre personer bare rister på hodet av. Nettopp fordi det ikke er allment «akseptert» atferd fra en ung herremann på 24 år å gjøre. Hvis jeg hadde gått på bingoaften annenhver tirsdag på det lokale velferdshuset her på Roaldsøy. Mens jeg drikker kaffe og spiser tynne stykker av wienerbrød sammen med de gamle damene her i nabolaget – ja, da ville garantert mange ristet på hodet av det. Men hvis jeg har lyst til det; hvorfor skal jeg ikke få lov til det da? Uten å fremstå som eksentrisk og rar?

Når jeg tenker meg om. Er det ikke sikkert damene ville sluppet meg inn heller. Jeg er jo fra Østlandet. Det blir også «feil» – ikke sant?

Det har vært mye tull og tøys på bloggen min i det siste. Nå er det på tide å hente frem den seriøse skribenten i meg. Jeg skal for første gang skrive om spilleavhengighet, også kjent som ludomani. En svært personlig historie.

Forhistorie
For å gjøre en lang historie kort. Som liten, følte jeg meg alltid et skritt utenfor resten av samfunnet. Jeg følte meg ikke inkludert på lik linje med andre. I andre sine øyne var jeg anderledes, utilregnelig og rar. Et selvutnevnt mobbeoffer.

Noe av det jeg hatet mest på skolen var friminuttene. Pausene med lek, avkobling og sosial omgang. Jeg foretrakk heller å låse meg inne på toalettet eller gjemme meg bak en busk til skoleklokken ringte. Jeg hadde ikke de rette klærne eller motelekene på barneskolen. Jeg husker alt fra tamagotchi, yo-yo, pogs, klinkekuler, skinnpenal, skinnsekk og silkeboksere. Dette er materielle ting som er viktig for å bli “akseptert” i omgangskretsen. I dag er presset enda større med iPhone, merkeklær og til å med bilen til foreldrene er viktig for å føle seg inkluderte i en skolehverdag. Jeg har stor forståelse for at mange familier med beskjeden inntekt syns dette er vanskelig. Jeg tror det er tøffere å vokse opp i dag sammenliknet med den tiden jeg gikk på barneskolen. Selv om det “bare” er 10 år siden.

Poenget mitt er at alle de som faller utenfor og ikke klarer å oppfylle hva andre forventer av deg som person går andre veier for å få aksept og forståelse. Det er ikke uvanlig at slike “outsidere” blir vervet inn i miljøer med dårlig innflytelse innen krim, narko, gjengmiljøer og religiøse sekter. En annen utvei er å søke trøst ved å flykte fra virkeligheten. Alkohol, piller, narko og andre rusmidler er vanlig sammen med spilleavhengighet.

Ofte hører man historier om folk som spiller seg fra hus og jobb, kone og barn. Jobben henger i en tynn tråd, problemer hjemme, kona vil skilles, man når ikke sine egne barn, psykiske problemer. Alt dette, ofte i kombinasjon med hverandre gjør at man ønsker å flykte fra alle problemene.

Slik det hele startet
Min spillehistorie startet da jeg skulle på leirskole. Jeg hadde fått femti kroner til kiosken i leiren. Det var to timer til båten gikk og jeg var allerede plassert på kaien der båten skulle gå. I ren kjedsomhet gikk jeg rundt for å utforsket området. Der fant jeg en kiosk med en blinkende, fancy og kul automat med lykkehjul og all slags greier. Jeg puttet på 10 kroner og fikk tre like symboler frem. Deretter begynte lukkehjulet å snurre. Jeg vant 70 kroner. Det hele varte vel en halvtimes tid. Jeg glemte helt tid og sted. Jeg var i min egen lille verden. Det var kun meg og automaten i hele verden. Dette skjedde før det var aldersgrense på automatene, da var heller ikke automatene så utbredt og aggressive. Jeg var 12 år når dette skjedde i 1997.

I tillegg til 70 kroner fikk jeg en liten lykkerus. Dette var helt fantastisk. Når jeg var liten var slike “oppturer” i hverdagen sjeldne. Fordi folk samlet seg rundt meg for å se på når jeg spilte fikk jeg også oppmerksomhet. Når jeg ble 14 år utviklet dette seg til å bli et problem. Jeg ble stadig mer utspekulert og begynte etterhvert (dessverre) å stjele for å få penger til å spille for. Jeg ble stadig “observert” av lærere, naboer og andre foran automatene. Uten at noen brydde seg så mye om hva jeg holdt på med. Jeg gjorde det jeg ville.

Sommeren 1999 vant jeg for første gang en større jackpot på en automat. Hele 1700 kroner. Jeg var i totalt lykkerus og gikk rundt i hele byen for å spille helt til det ble tomt. Jeg tenkte ikke så mye på pengene, det var bare noe jeg trengte for å forsette å spille. 200 kroner? I mitt hodet var det “20 trykk”.

Like før jeg ble 16 ble automatene for første gang sett på som et større problem. Det ble et hett politisk tema. De første aggressive automatene kom på markedet samtidig som de dukket opp overalt. Det ble innført 16 års-grense for spill. Kun noen uker før jeg fylte 16. Ironisk nok, ble det etterhvert 18 års-grense. Rett før jeg fylte 18 igjen. Nå var det flaut å spille. Folk så på meg, ristet på hodet og jeg fikk ofte slengbemerkninger når jeg sto der. Noen bare ristet på hodet. Uten at jeg brydde meg så mye om det. Det var meg og automaten det sto mellom. Alt annet isolerte jeg meg fra. Jeg var i min egen lille boble borte fra virkeligheten.

Rundt 19-årsalderen begynte jeg å få psykiske problemer. Jeg ble besatt av spill. Det første jeg gjorde når jeg fikk penger mellom hendene var å spille. Det ble som et dop for meg. Noe jeg MÅTTE ha. Det gjorde ingenting at jeg tapte alt jeg hadde. Samtidig som det var en flykt fra virkeligheten var det også en måte å straffe seg selv på. Det å spille vekk alt man hadde. Jeg fortjente ikke bedre, jeg fortjente ingenting. Derfor skulle jeg ikke unne meg noe som helst. Jeg var i en langvarig, alvorlig depresjon. Ofte gikk jeg inn i psykose mens jeg spilte. Jeg kunne stå foran en automat i 12-14 timer i strekk, uten pause.

Ofte vant jeg også. Mye penger. I løpet av tre hele dager med spill, vant jeg hele 25 000 kroner. Fingrene mine var helt svarte etter å ha tatt på så mange penger. Siden jeg ofte vant, fikk jeg anledning til å spille mer. Selv om alt til slutt ender med tap. Så omsatte jeg ofte for flere titalls tusen på en enkelt dag gjennom automatene. Det var vanlig for meg å få jackpot 3-4 ganger i løpet av et døgn. Jeg hadde overhode ikke kontroll på spillingen min.

Inkassokravene fra ubetalte mobilregninger, ting jeg hadde kjøpt på kreditt hopet seg opp. Jeg skylte husleie og fikk for alvor problemer med økonomien. Når jeg fylte 22 ga jeg fra meg myndigheten min og gikk inn på en frivillig disponeringsavtale med sosialetaten i kommen. Heretter fikk jeg kun lommepenger en gang i uken. Hver torsdag. Alt gikk selvfølgelig på spilleautomatene. Men de faste utgiftene mine ble betalt. Samtidig var jeg ærlig og oppriktig. Jeg ville ta ansvar for mine egne handlinger, gjøre opp for gamle synder. Tiden der utspekulerte bortforklaringer, løgn og bedrageri er over.

En epoke er over
Sommeren 2007 ble spilleautomatene sett på som et så stort problem at de ble totalforbudt. Automatene i Norge var nå blant de mest aggressive i hele verden. Med en innsats på opptil 200 kroner pr spill kunne man spille bort 1000 kroner på fem sekunder. Ofte spilte jeg høyt og lenge. På denne tiden hadde jeg blitt en profesjonell automatspiller. Jeg kunne legge på 10 tyvekroninger på 4 sekunder. Jeg kjente til hvordan de ulike automatene var programmerte. Jeg hadde egne rutiner på hvordan jeg skulle spille utifra hvilken automat jeg sto foran. Jeg ble etterhvert et “ikon” blant spillere i Stavanger. Ofte samlet de seg 7-8 spillere rundt  meg på en gang for å bare se på, såkalte bakspillere. Jeg spilte strategisk og etter system.

Jeg estimerer att jeg har spilt bort nærmere 1,2 millioner kroner i løpet av denne perioden fra jeg var 12 til 21 år.

Forsømte regninger og inkasso fra 18 til 20 årsalderen samlet seg opp til rundt 35.000 kroner. Med alt av gebyrer, salærer, renter og rentes renter har dette beløpet vokst seg tre ganger større enn det hovedbeløpet opprinnelig var på. Når jeg endelig fikk tatt ansvar for mine egne handlinger. Hadde jeg inkasso på tilsammen 120.000 kroner. Med en effektiv rente på over 14 prosent. Kan du selv tenke deg hvor vanskelig det er å komme ut av et slikt helvete.

Nå er beløpet nede i rundt 80.000 kroner. Jeg bruker ca 25-30% av inntekten min på nedbetaling av gjeld. Selv om halvparten av det jeg betaler går i påløpende renter vil jeg bli kvitt all gjeld i løpet av tre år.

Allikevel har jeg ingen sure miner. Det er min egen feil for at det har blitt sånn. Jeg tar ansvar for mine egne handlinger. Jeg ønsker å gjøre opp for meg. Det kunne tross alt gått mye verre om jeg skulle begynte med rusmidler, narkotika, alkohol eller det som verre er. Noe som antageligvis ville blitt en annen utvei – hadde det ikke vært for automatene.

Kristoffer =)

For en stygg tittel. Men den var litt kul så jeg lar den stå. Men ærlig talt. Nettdating, satt litt på spissen? Hva mener jeg med det? Er det godt norsk da? Jeg er ikke helt sikker. Men forhåpentligvis finner jeg ut av det ganske snart.

Det er ingen hemmelighet at jeg har drevet med nettdating en god stund. Det går litt i bølger. En liten stund er jeg veldig gira. Men som oftes blir jeg ganske fort demotivert og lei. Så går det noen uker. Så prøver jeg på nytt. Hva som gjør det så demotiverende? Jo, det er det mange grunner til.

Nettdating var et skremmende ord for et par år tilbake. Det var kun for de “spesielle” og de som aldri fikk seg noe. Det var for nerder, overgripere og pedofile. Det var for de tilbakestående og innadvendte.  Men etterhvert ble det mer og mer allment og kommersielt. Det ble vanlig å flørtet litt med andre på nett. Dette eksploderte totalt når den sosiale medierevolusjonen (oh, fancy ord) kom til Internett. Men allikevel er det litt “flaut” å snakke åpent om det her i Norge. Selv om over 2,2 millioner (!) nordmenn er eller har vært registrerte på datingtjenester på nett. I våre naboland, Sverige, Danmark og Finland er folk tydeligvis mer liberale enn det lille Norge er. Der er det helt vanlig å snakke om folk man flørter med på nett.

Jeg syns nettdating er helt genialt. Selv om det er “under utvikling”. De sosiale normene som vi mennesker lever under i det virkelige liv. Er ikke like godt utviklet i det digitale liv. Men jeg tror det kommer. Bare verdensvevet blir ferdig med barndommen sin. Registeret du en profil på nett og kaller deg superpuzen92 eller noe slikt. Tar det ikke lang tid før du får brev som dette: Hei, har du lyst på en 18 cm lang kuk i rompa? Da kan man spørre seg om vedkommende som sender slike meldinger, går bort til fremmede på gata og spør om det samme. Det er tvilsomt. Internett er en maske som kan manipuleres akkurat slik du vil. Det er spesielt jentene flinke til. Plutselig ble det jævla mange som arbeidet som modell når Nettby kom i 2006. Man kan fremstille seg selv akkurat slik man vil men litt hjelp fra moderne bildebehandling, kreative skrivemetoder og en knippe overfladiske sitater.

Det er UTROLIG vanskelig å finne folk å snakke ordentlig med på Internett. Veldig mange multitasker med så mange personer, at det blir helt umulig å skille mellom de ulike personene. Man blir tvunget til å svare kortfattet og kjedelig. Dette gjør det til rene enveiskommunikasjonen. De fleste som har drevet med den slags kjenner til samtaler som dette: Hei, skjer a? Ikke no, der da? Ser TV… Oki, noe kjekt? Nehh. (Etter 10 min). Men legger meg jeg. Snx. <3 Når folk svarer slikt, pleier jeg å spørre hvor mange vedkommende snakker med på en gang og hvor mange kontakter hun har. Altså, man kan da UMULIG snakke med 10-15 personer på en gang å i tillegg har over 500 kontakter på nett? Ei jeg snakket med, hadde som hobby å se hvor mange gutter hun fikk til å runke samtidig på cam over Live Messenger. Rekorden hennes var 17 stykker.

Jepp. Da blir man godt kjent med hverandre. Ikke minst når man hele  tiden må svare på spørsmål som: Hei, hvem er du?

Altså, NÅ skal jeg sette ting på spissen. Hihi. Jeg skal sette folk i “bås”. Det er fyfy. Men det er litt gøy allikevel. Så da er det lov. Hehe. Nå har dårlig erfaring med å sjekke opp andre gutter på nett. Så jeg tar for meg hunnkjønnet denne gang. Så får jeg heller skrive om gutter en annen gang. Hvis jeg mot all formoding skulle finne ut at jeg er biseksuell eller homofil om noen år.

De som er ute etter anerkjennelse.
Kropp og utsende er svært viktig for jentene. Det er noe alle vet. 9 av 10 ungdom er ikke fornøyd med seg selv. Da kan man begynne å lure om 9 av 10 ikke er normale? Jeg HATER unge jenter som forsøker å skjule sin naturlige skjønnhet gjennom et sminkeskrin som ikke ligner grisen. DET er stygt det. Folk glor ikke på deg fordi du er så jævla deilig som du liker å tro, men fordi det er så jævla stygt. Men på Internett fungerer det. Mye sminke, photoshop og store pupper gir mange kommentarer og falsk anerkjennelse. Slik at du iallefall føler deg litt bedre. Hurra for World Wide Web.

De som “tester forholdet sitt”.
Kanskje den mest irriterende av alle. Du flørter, du skrur på sjarmen og prøver virkelig å få kontakt med denne jenta. Så får du beskjed om at hun allerede er i et forhold? Jammen faen da. Hva gjør du på en nettdatingside da? Jo, det er nemlig de som ønsker å teste om de fremdeles har draget. Eller de som skal teste forholdet sitt. Ved å flørte med andre, strekke ut grenser og leke forbudt frukt på nett.

De som er noen andre.
Hæææ? Er du bare 15 år? Er du ikke jente allikevel? Eller er du venninna til en kompis som er på “oppdrag” for kompisen slik at han kan le rått av deg etterpå, når du forteller åpent om dine seksuelle fantasier og tidligere forhold som gikk i dass. Joda. Ikke tro på noe. Det kan like gjerne være morra di du snakker med.

De som kun er ute etter pikk.
Advarsel. Det er disse som fucker opp livet ditt. Hold deg unna. Hvis det er jenter som er ALT for sexfokuserte, flørtende og pågående. Da bør varselslampen tenne. Det er gjerne alle gutters våte drøm nå jenta begynne å snakke om trekant, weetsex og jentekos før dere rekker å bli ordentlig kjent. Gutter. Vi har et jævla dårlig rykte på oss på nett. Vi er kåte, desperate og noen jævla idioter. Det er helt korrekt. Men ikke minst er vi naive og dumme som kneiploff. Det kan noen jentene utnytter. Det er bare å vise puppen på cam det. Så blar vi opp VISA-kortet på refleks.

De som feiger ut.
Kjemien sitter som den skal, dere sender sms-meldinge hele dagen, snakker på telefonen i flere timer på kveldene og får god natt SMS <3 når det er leggetid. Tiden er inne for å invitere på blinddate. Men hva skjer? Det blir stille som natten. Dama gir ikke fra seg en lyd. Hun møter ikke opp til avtalt tid og sted. Hva sier du?? Bestemor, på sykehuset?? Uffda. Neste gang da?? Hva sier du?? Mensensmerter?? Uffda. Hvorfor kan dere ikke være ærlige jenter. Hvis dere er så pinglete at dere ikke tørr å treffe en fyr over en kaffekopp på en kafè midt på lyse dagen. Så gi beskjed, så slipper vi sitte der som en annen idiot og begynne å lure. Det er ikke snakk om en dyp og mørk kjeller 50 mil fra sivilisasjonen heller.

De som ikke gir lyd fra seg.
Kanskje den mest irriterende av alle. Du sender lange brev, får lange brev tilbake. Tekstmeldinger hele dagen. Lange telefonsamtaler om kveldene og langt ut på natt. Men plutselig blir det helt stille. Unnskyldingene kommer sakte men sikkert. Fucka mobil, ødelagt pc, sykdom, ferie på hytta, mye å gjøre på jobb, er så opptatt med venner og familie. Joda, joda – men trenger du en type da? Hvis du er så jævla opptatt som du sier. Helt greit at ei jente ikke er interessert. Men da tolker man gjerne det slik, eller får beskjed om det. Så er det greit. Men i de situasjonene du bare blir ignorert. Vil du gå rundt å kverulere som en annen tulling. På om du har sagt eller gjort noe som kunne bli tolket feil. Du leser gjennom alle brev du har sendt og fått. Tekstm. Du leter etter misforståelser og unnskyldinger slik at hjernen din skal få fred. Men i virkeligheten fant hun seg bare en ny hobby. Du kan heller ikke fremstå som en masekopp, purre og ringe hele dagen uten å få svar. Da vil du bli oppfattet som en psykopat.

De som er så forbanna dumme.
Hva er forskjellen på en geit og en sau? Går det en trend i å leke dum og deilig der ute? Straks man bruker andre ord enn det som er vanlig innen det hardbarka SMS-miljøet blir man stemplet som supernerd. Når jentas intelligens er på størrelse med det sure skittentøyet mitt kan man begynne å lure. Når man må spørre, opptil flere ganger, hva hun mente med det hun skrev. Fordi det var så utydelig, full av rotete skrivefeil og en grammatikk som ikke ligner grisen. Da er det bare å gi opp. Fryktelig irriterende. Like irritert blir jenta når du klager på at hun skriver uforstålig. Når jenta får kortslutning bare hun ser på nyhetene. Når jenta minner deg om lillesøsteren din på 10 år. Da er det på tide å si hade bra. Jeg har en konspirasjonsteori. Sminke ødelegger intelligensen. De som bruker mest mulig makeup er de minst intellektuelle og de som er like dumme som brødskorpa på frokosten min.

Sist men ikke minst, de som ikke er interesserte.
De bare later som. Dette er så forbanna irriterende at jeg ikke engang gidder å skrive om det.

Dateline er et tv-konsept fra NBC med Chris Hansen i spissen.

Dette er en realityserie som henger ut personer (i hovedsak menn) som chatter med mindreårige på nett. De snakker angivelig om seksuelle ting som erfaringer, stillinger og hva han skal gjøre mot jenta. Om hun har gjort det før, eller om han skal lære henne det og lignende. Ofte sender han bilder og filmer av seg selv og kjønnsorganer. Egentlig, så er det teamet til NBC som har tilrettelagt hele settingen med ei ung skuespiller som lokker personen inn i et hus, før Chris Hansen trer frem…. og sier klassisk – why dont you take a seat?

Deretter følger en ydmykelse uten like. Chris Hansen viser frem bildene han har sent til den angivelig unge jenta, samtidig som hovedpersonen forstår at han blir filmet med skjult kamera. På vei ut – blir vedkommende selvfølgelig arrestert. I USA har slike saker en strafferamme på inntil 15 år. I tillegg er det nærmest en selvfølge at de blir skilt, mister jobben og …. ja.

Men er det synd på de? Er det riktig å henge ut folk offentlig på den måten? Er det riktig å “sette opp” en felle, for så arrestere vedkommende? Jeg mener helt klart at dette er bra for samfunnet. De fleste overgriperne i den “moderne” verden vi befinner oss i dag bruker Internett aktivt på jakt etter nye ofre. Men dessverre slipper de fleste alt for lett unna. Internett er usensurert og det er alt for lett å skjule seg selv og anonymisere sin egne handlinger på World Wide Web. Med litt over middels datakunnskaper kan man nesten gjøre hva som helst uten å bli oppdaget. Det er skremmende.

For en stund tilbake laget jeg en profil med bilde av ei random jente (med tillatelse). Det tok ikke mange minuttene før jeg begynte å få det ene sextilbudet etter det andre. Utifra profilene å dømme var dette folk i alle aldre, med både kone og barn. Så da kan man spørre hva som er drivkraften og fornuften i å utlevere seg selv over Internett på den måten? Hvis du som 18 åring får et brev fra en på 50 som spør rett ut om du vil ha en pikk i ræva? Hva skal man svare på slikt? Jaaaa.. DET har du selvfølgelig lyst til. Det verste er at det kom over 200 slike “tilbud” over nettby.no på kun et par timer. Latterlig.

Det er ingenting galt i å få nye bekjentskaper over World Wide Web. Men da må det gjøres riktig. For det første tar man ikke kontakt med jenter som kunne vært barnebarnet til vedkommende. Man begynner heller ikke å snakke om kjønnsorganet sitt i første brev. Man åpner på samme måte som man ville gjort face 2 face. Enkelt å greit. Jeg tror folk sliter med å forstå at det faktisk sitter en person på andre siden av skjermen.

Chris Hansen har nærmest blitt et ikon på flere nettsider. Spesielt nettsider av type 4chan-communities som er store nettsamfunn med svært liberale holdinger til pornografi på Internett og sosiale assosiasjoner over Internett. Chris Hanen og Pedobear er to ikoner som ofte blir brukt i forskjellige humoristiske settinger med bilder og video. Jeg skal komme nærmere inn på slike nettsamfunn i et annet innlegg ved en senere anledning.  Man må nemlig være en skikkelig datanerd for å forstå seg på slik “humor” – som meg. Hehe.

I mellomtiden, kan du “kose deg” med Dateline – To Catch A Predator

Flere episoder:
http://www.youtube.com/view_play_list?p=CE9EFD6D014D4CBE&search_query=dateline

Det har gått noen dager siden sist jeg skrev på care1337.com. I dag skal jeg skrive om ECT – Electroshock Terapy.

I 2006 fikk jeg diagnosen dypt deprimert. Senere utviklet dette seg til å også omfatte angst og psykose. Noe som ikke er uvanlig når man er alvorlig deprimert over en lengre periode. Dette var bakgrunnen for at jeg i 2008 sammen med min psykiater søkte om ECT-terapi. Før dette hadde vi prøvd alt som var av psykofarmaka – uten resultater. For meg ble elektrosjokk siste utvei. Jeg fikk en serie på totalt 14 behandlinger, fordelt på to behandlinger i uken i 7-8 uker. Jeg husker ikke helt hvordan selve behandlingen var tilrettelagt. En av de mest alvorlige bivirkningene til ECT er hukommelsestap. Men en ting er sikkert – denne behandlingen var rene velsignelsen for min sykdom. Kun tre måneder etter at behandlingen var avsluttet ble jeg utskrevet fra psykriatrisk. Et år etter ble jeg friskmeldt. Et mirakel – som min psykiater omtalte det. Sett i sammenheng med hvor syk jeg var før jeg startet med behandlingen.

Men hva er egentlig elektrosjokk? Det finnes minst like mange ulike svar som spørsmål. Dette er en kontroversiell form for behandling som Norge var storforbrukere av på 1960 tallet med fatale følger. Det finnes organisasjoner som aktivt jobber for å forby ECT. Det er laget flere filmer som viser elektrosjokkpasienter som zombiepersoner uten sjel og følelser. En av de mest kjente filmene er One Flew Over the Cuckoo’s Nest fra 1975. Denne filmen ligger i skrivende stund på åttende plass over IMDb sin Top250 liste.

Men hva er egentlig ECT og hvordan fungerer det?
Den italienske psykiateren Ugo Cerletti fikk i 1938 først ideen om å behandle mennesker med elektrosjokk. Han observert hvordan bønder brukte elektrosjokk på grisefarmer for å gjøre grisene bevistløse og lettere å slakte. På 1900 tallet og helt frem til slutten av 1960-tallet prøvde man mye rart for å helbrede syke med sinnslidelser. Alt fra å svette ut sykdommen ved å legge pasienten i varme bad, gjerne over flere døgn. Til å fryse ut sykdommen ved å legge pasienten i iskalde bad fylt med isbiter. En metode som ble ansett som en stor seier innen psykriatri var lobotomi. En metode som går ut på å fjerne en del av pannelappen. Personen som fikk ideen om lobotomi, den portugisiske legen Egas Monzi fikk i 1949 Nobels pris i medisin. Mellom 1947 og 1957 ble det utført minst 2500 lobotomier her i Norge. Sammenlignet med USA og Europa er dette et svært høyt tall. Den siste lobotomien i Norge ble utført i 1974. Operasjonene ble gjort uten samtykke fra pasienten. Det var ikke uvanlig at pasienten – eller offeret – døde på operasjonssalen under inngrepet. Etter dette ble det utført stadig mindre elektrosjokkbehandlinger. ECT ble “satt på vent” – men ikke helt uten grunn. På 1970-tallet begynte man å behandle syke med medikamenter. Noe som ga langt raskere og og bedre effekt enn ECT. Bruk av kjemisk fremstilte medisiner var fremdeles under utvikling og ofte fikk pasientene mye større doseringer enn det som er vanlig å gi i dag.

Prosedyren for ECT
Denne behandlingen blir ofte gitt i en serie av behandlinger. Her i Norge er det vanlig å gi mellom 4 og 14 behandlinger. Det er ikke tillatt å gi flere enn 14 behandlinger i henhold til norsk lov. Pasientens puls overvåkes under hele prosedyren, som ikke varer lengre enn ti minutter. Pasienten får narkose gjennom en slange i armen og blir bedt om å telle baklengs helt til man blir bevist løs. Deretter får man et muskelavslappende middel for å unngå brukne bein i ryggsøylen. En gummiblokk settes i munnen for å unngå biting på tungen. En maske legges over munnen, slik at hjernen ikke blir utsatt for oksygen. Gele blir gnidd på elektroder som blir festet hodet. Legen trykker på en knapp og elektriske støt går gjennom hjernen og lager et anfall som minner om epilepsi. Anfallet varer i ca 20 sekunder. Pasienter våknet opp etter ca 30 minutter. Når man våkner opp er man fullstendig desorientert. Man vet ikke hvor man er eller hva som har skjedd.

For femti år siden
Pasienter fikk i 1950 over 100 behandlinger. Mengden strøm som ble brukt var større, bølgeform og stimulansen som ble brukt var anderledes. Bedøvelse og muskelavslappende ble ikke brukt. I dag er behandlingen av ECT helt anderledes, med minimal skade ovenfor pasienten og forbedrede prosedyrer. Elektroder blir nå kun brukt på høyre side av hodet. Noe som beskytter pasientens venstre del av hjernen, stedet for språk og auditiv hukommelse. I tillegg blir det nå kun gitt korte puls stimunlanser i stedenfor en serie med jevn strøm. Dette gjør at pasienten lider mindre av hukommelsestap. Strømmen som blir gitt i Norge er dessuten langt svakere enn i andre land som utfører ECT-behandling.

Hvordan elektrosjokk fungerer
Ingen vet hvordan ECT virker og hvordan det bekjemper psykiske lidelser. Dette gjør ofte beslutningen om man skal gi en pasient elektrosjokk mye vanskeligere. Det er og forblir et vitenskapelig mysterium. Men det finnes en rekke teorier.

- Elektrosjokk endrer måten hjernen mottar viktige humør-realterte kjemikalier som sertonin, dopamin og noradrenalin.
- Elektrosjokk lærer hjernen å motstå anfall. Dette stabiliserer hjernekretsene og stabiliserer humøret.
- Elektrosjokk får hypotalamus, den delen av hjernen som styrer vann- og temperaturbalansen i kroppen til å frigi kjemikalier som stabiliserer humøret.
- Elektrosjokk skader hjernen som fører til hukommelsestap som skaper en midlertidig illusjon på at problemene er borte.

Den siste teorien er sterkt bestridt av ECT sine støttespillere. Men ofte brukt som et viktig argument av kritikere.

Vurderer du å ta ECT-behandling bør du være forsiktig med hva du tror på. Mye informasjon kan være villedende og feil. I løpet av de siste 20 årene har ECT gått gjennom en formidabel forandring. Bedre prosedyrer, mindre bivirkninger og mer effektive resultater gjør at elektrosjokkbehandling blir stadig mer brukt. Men det er fremdeles en kontroversiell behandling. Det vil alltid være en debatt rundt ECT.

Bare i USA fikk i underkant av 34 000 pasienter ECT i 1980. I 1996 hadde dette tallet økt til 50 000. Fra 1996 til 1998 hadde dette tallet doblet seg til 100 000.
Her hjemme i Norge får ca. 1000 pasienter ECT pr år. Med en forbedringsrate på over 80%+.

Det finnes mye propagandastoff om ECT på nett. Noe som kan skremme de aller fleste av oss.
En anbefaling jeg vil gi til alle de som vurderer å la seg behandle med elektrosjokk er å ignorere så mye som mulig av dette som mulig. Hadde jeg sett filmer med elektrosjokk, artikler fulle av propaganda fra kritikeren og YouTube-filmer fra selve behandlingen. Da ville jeg kanskje blitt vanntro og nektet å la meg behandle. Hva som ville skjedd med meg hvis jeg nektet – kan jeg ikke svare på nå. Men da ville veien ut av det helvete jeg var i blitt mye lengre. Allikevel bør man vise stor forsiktighet på bruk av ECT, fordi det er så stor usikkerhet rundt virkingsområdet og hvordan dette fungerer på folk. Men er det ingen annen utvei, er man desperat og villig til det meste. Som i mitt tilfelle – da ble ECT siste utvei meg.

Til siste vil jeg vise til noen YouTube filmer som viser en svært urealistisk fremstilling (ok – ikke helt da) av ECT. Som er ment som skremselspropaganda.

Propagandafilm I

Propagandafilm II

I tillegg er det mange videblogger på YouTube, som gir
et helt annet og mer realistisk inntrykk slik som disse.

Ensomhet, det moderne samfunnets siste tabu.

Jeg har jobbet med veldedighetsarbeid et par år nå. Dette er mennesker som har falt utenfor samfunnet. De verken lukter rart, ser anderledes ut eller er skumlere enn andre – de er akkurat som deg og meg. Ofte er det bare små tilfeldigheter og skjebner som gjør at de faller utenfor. Enten det er alkohol, rus, psykiske problemer eller andre sykdommer og tragedier relatert. Dette er etter min mening det største problemet vi har. Men som er minst synlig i samfunnet. Vi som jobber som frivillige i omsorgstjenesten kaller det ofte for “den stille tjenesten.” Dette er et arbeid som kanskje betyr mest – men som får minst oppmerksomhet. Ensomhet er tabu.

I snart et år har jeg vært frivillig i besøkstjenesten til Røde Kors. I dag var det fagmøte – og i den anledning hadde vi besøk av selveste sjefen for hjemmebaserte tjenester i Stavanger kommune. Møte utviklet seg fort til en heftig debatt med to saker som hovedtema. Hvordan rekruttere flere frivillige? Men kanskje det viktigste av alt. Hvordan nå ut til de som er ensom og som trenger hjelp?

Ensomhet, det moderne samfunnets siste tabu. Det er tabu fordi det forventes at man har et stort og bredt nettverk rundt seg. At man har en familie som hjelper til. Som besøksvenn i Røde Kors opplever jeg hele tiden eldre mennesker som føler seg glemt av sine egne barn. De føler seg utenfor samfunnet. Ofte på grunn av sykdom eller andre plager som setter sperrer for hva dem kan gjøre på egenhånd. Splittelser eller dødsfall i familien. Det finnes utrolig mange tragiske skjebner der ute. Jeg får frysninger langt nedover halsen hver gang jeg hører om dødsfall som blir oppdaget ved tilfeldigheter. Kanskje postmannen lurer på hvorfor ingen henter posten. Eller at naboer reagerer på stanken fra liket og lignende.

Personlig mener jeg at vi trenger en holdningskampanje for ensomhet. Man er ikke anderledes eller mindreverdig selv om man er ensom. Jeg tør faktisk gå så langt å si at alle mennesker vil oppleve en eller flere perioder i livet sitt der man opplever en form for ensomhet. Enten man har blitt forlatt av noen man er glad i, mistet et kjæledyr, noen man kjenner som har omkommet i en ulykke, noen som flytter langt vekk fra deg eller lignende. Felles er at man har et tomrom i livet sitt. Noe man må fylle med noe annet. Tenk da på alle de som ikke har noe annet å fylle tomrommet sitt med.

Nå skal jeg bevege meg ut på ukjent farvann. Uten erfaring eller utdannelse eller noen ting. Alt er basert på personlig erfaringer og tror.
- Tenk deg en tilværelse der man ikke har noe annet å fylle tomrommet med. Forestille deg en person som ikke blir sett av noen. Alt vedkommende foretar seg – kan ikke deles med noen andre. Man får ingen konstruktive tilbakemeldinger, komplimenter eller noen å diskutere med utenom seg selv.

- Tenk deg at du har gjort noe du er skikkelig stolt av. Det første du vil gjøre er å fortelle det til dine nærmeste. Tilbake får du anerkjennelse over at du duger til noe. Er ikke det deilig? Hva ville skjedd hvis du ikke hadde noen å fortelle eller vise det du hadde gjort til. Ingen så deg. Ingen viste om det som gjorde deg så stolt – og som var så bra. Du ville følt deg ensom. Miste motivasjonen og lysten til å sette deg nye mål og prosjekter i livet. Du blir deprimert.

Når man er deprimert vil man helst trekke seg tilbake fra samfunnet. Du vil aller helst bare krype inn i en liten krok og være der for seg selv. Vekk fra alle omgivelser, alt som gir inntrykk. Du mister motivasjonen til å lese aviser, følge med på samfunnet og hva som skjer. Du får en slakk holdning – og man ser en tomhet i øynene dine. Du er deprimert og en tikkende bombe. Fordi du er rasende. Men det vet du ikke selv – du er rasende fordi ingen ga deg oppmerksomhet på det som var så bra. Det du gjorde som ingen la merke til.

Nå setter jeg det veldig på spissen. Men det er en bra ting. Da blir det jeg ønsker å formidle tydelig.

Ensomhet. Da tenker folk flest på eldre mennesker uten familie og noe å foreta seg til. Men dette er også en myte. Ensomhet er tabu som jeg har sagt tidligere. Derfor vet vi så lite om det.

Den teorien kan selvfølgelig diskuteres – så bruk gjerne kommentarfunksjonen under innlegget for å komme med argumentasjoner.

Personlig har jeg vært ensom i mange år. Helt siden jeg var liten har jeg hele tiden fått høre at jeg ikke duger. Du er ikke bra nok, du ser unormal ut og du gjør egentlig samfunnet en tjeneste om du ikke går ute i offentligheten. Det var den innstillingen jeg hadde – og det var slik jeg ble fortalt. Så da måtte det jo være sant. Jeg ble ikke hørt eller sett hos mine foreldre. Jeg hadde heller ingen venner. Selv om jeg gikk på skolen hver dag og kom hjem til familien etterpå følte jeg meg ensom. – Hvorfor det? Jeg fikk ikke de tilbakemeldingene, den anerkjennelsen og kjærligheten jeg hadde behov for tilbake. Jeg følte meg verdiløs og unyttig. Hva skjedde? Jeg var selvfølgelig rasende. Men det viste jeg ikke selv der og da. Jeg var fremdeles en liten guttunge som ikke alltid forsto hva som skjedde rundt meg.

Jeg ble en skikkelig drittunge som gjorde hva jeg ville, som hadde det i kjeften og som ikke stole på noen. Jeg hadde ikke tillit til noen – ikke engang meg selv.  Heldigvis endte det godt. Jeg flyttet vekk fra den plassen jeg er født og oppvokst og til Norges beste by, Stavanger. Der fikk jeg en ny start, nye ark og fargestifter. Jeg fikk for første gang i mitt liv en anerkjennelse over at jeg betydde noe, at folk var glade i meg og at jeg var savnet hvis jeg ikke  var  til stede. Det var en helt fantastisk følelse – nesten uvirkelig.

Ensomhet er et stort tema som har mange retninger. Det blir for drøyt å si at de eldre er rasende på samfunnet fordi dem ikke føler seg sett. Men ensomhet er et resultat på mange ulike skjebner. Enten man gjennom sykdom, dødsfall og geografiske avstander minster nettverk. Eller som meg – at man ikke får den anerkjennelsen man har behov for som barn. Det er et bredt og stort omgfang rundt ensomhet  – som samfunnet vet veldig lite om.

På skolen din, på jobben, i klubben og selv i din egen omgangskrets kan det være ensome personer. Det er ikke bare den gamle damen i nabolaget uten familie.

Nå er klokken kvart over leggetid. Jeg som egentlig kun hadde tenkt å skrive et par setninger om Røde Kors møte jeg var på tidligere i kveld. Men det er lett å la seg rive med. Selv forran tastaturet.

God natt!
Hilsen Kristoffer