Tidenes mest catchy tittel eller? Hæ, hæ?

Det er en stund siden jeg har skrevet på bloggen min nå. Men her sitter jeg, på nattevakt med laptopen på fanget og Svisj på NRK3 i bakgrunnen kl 02.49.

I dag skal jeg skrive om hvordan jeg kom meg på jobb. Det var ikke bare-bare skal jeg si dere. Det er 12,5 km til jobben. Normalt må jeg ha tre bussbytter – nummer 38 til krossen, nummer 1 til byen og nummer 11 til jobben fra byen. Men vanligvis sykler jeg til krossen, tar 1 til byen og går det siste stykket. Da slipper jeg unna med kun en buss, så får jeg heller gå det siste stykket. Yeye.Lappen sa du? Neh… det kommer vel en gang det også. Jada – jeg er lei av folk som maser om det.

Ok ok … nå skal jeg fortelle:

I dag syklet jeg den førsten biten. Men når jeg skulle parkere sykkelen tråkket jeg på en gigantisk hundebæsj (eventuelt hestebæsj). På bussholdeplassen sto det flere folk og ventet, så jeg regnet med at en av de ville vise tegn til bussjåføren. Jeg benyttet derfor anledningen til å tørke av det jeg kunne av bæsjen. Men dessverre kjørte bussen rett forbi oss alle sammen. De to som satt å ventet – tenkte det samme som meg. Nemlig at jeg skulle vise tegn til bussen; slik at de slapp å tenke på det.

Litt forsinket kommer jeg meg til byen. Jeg har begynt å bli litt irritert fordi jeg blir konstant forfulgt av en bæsjelukt som på død og liv IKKE vil slippe tak av skoen. Men som istedenfor har smørt seg inn i de merkeligste kroker der jeg umulig kommer til uten en skikkelig skrubb. På grunn av forsinkelesen mistet jeg bussen jeg skulle ta fra byen. Min (ikke fult så) smarte hukommelse sa til meg at buss nummer 3 kjører forbi der jeg skal. Joda, det gjorde den. Bare at den brukte 20 minutter. Dermed jeg ville komme for seint til jobben. Derfor gikk jeg av bussen og ringte etter taxi.

Når taxien kom hadde jeg 10 minutter på meg. I de fleste biler er det noe som heter kabinvarme. Gjerne akkurat der beina ligger. Varme + ku/hest/hundebæsj = ingen god kombo. På kort begynte hele bilen å stinke. Heldigvis (tror jeg) rakk jeg å hoppe av bilen før drosjesjåføren begynte å få mistanke.

Håper turen hjem om et par timer går litt bedre enn turen bort.

PS: Bæsjen tørka jeg vekk med dobørsta på jobben. Nasty shit.

Reklamemateriell. Minnepenner, t-skjorter, kaffekrus, kulepenner og plakater. De fleste som driver en eller annen form for næringsvirksomhet har slike produkter. Dette er stæsj som de kaster etter potensielle kunder, samarbeidspartnere, lyttere, lesere, brukere, kunder og de fleste som spør.

En fin måte å skaffe seg slikt gratismateriell på. Er å sende smiskebrev. Joda, selvfølgelig har du elsket denne sjokoladen din i hele titt liv. Du kjøper den alltid i lunsjen på jobben og livet hadde vært helt uholdbart uten akkurat DET ene produkter som du er en så stor fan av. Dette må testes.

Første forsøk
For cirka et år siden sendte jeg et brev til markedsansvarlig i en stor matvareprodusent her i Norge. Jeg lar navnet forbli ukjent. Hehe. Jeg skrev at jeg skulle ha dataparty, noe som var sant. Bare at jeg var eneste deltaker. Ehhh, LAN er det jo uansett siden jeg er tilkoblet tusenvis av andre brukere på Internett. Hihi. Joda, jeg fikk svar. Jeg skulle bare henvende meg til den lokale kjøpemannen der jeg bodde, så fikk jeg utrolig nok utdelt tre svære esker med 30 frossenpizza. Jeg fikk til og med en t-skjorte i posten noen dager etterpå.

Andre forsøk
For noen uker siden sendte jeg fire brev til diverse matprodusenter her i Norge. Jeg forklarte at jeg var en fattig student uten mat. Kun et frimerkehefte. Men dessverre fikk jeg ikke vekslet inn frimerker mot penger på posten. Så nå krysset jeg fingrene i håp om at de ville sende meg noe spisende tilbake – som hadde en tilsvarende verdi på frimerket jeg brukte på å sende brevet. Altså, rundt åtte kroner. Litt over åtte kroner, jeg hadde jo tross alt brukt litt blekk fra en kulepenn, et A4 ark, en konvolutt OG frimerket.

Av fem brev. Fikk jeg kun to svar. Det var et ferdigutfylt svarbrev, med avslag på søknad om sponsing. Jeg ble skuffet. SVÆRT skuffet, ikke engang en personlig underskrift. Et formelt, kjedelig og upersonlig svar. Buhuuuu.

Tredje forsøk
Nå prøver jeg noe nytt. Jeg har skrevet et brev som jeg har sendt til fire radiokanaler i Russland, Libanon, Marokko og Nederland. Der jeg skrev:

Hey hey.

I love to listen to foreign radio on satellite. A favorite of mine are you, though I do not understand a shit. But it’s fun to listen to anyway. I would loved to have some promotional materials from you. So that I can give you some advertising from Norway. Maybe a poster, t-shirt or something. I never get the opportunity to participate in competitions you have, since I do not understand the language. So that would be great.

Sincerely,

Så nå gjenstår det å se da. Om jeg får svar eller ikke. Hehe.

I dag er jeg for lat til å skrive noe som helst. Derfor får du denne lille historien istedenfor.. Enjoy.

En gammel mann bor alene på en gård. Han skriver til sin eneste sønn, som sitter i fengsel:

‘Kjære Petter! Jeg har det ikke så bra for tiden. Det ser ut til at jeg ikke vil dyrke mine egne poteter i år. Jeg begynner å bli for gammel til å spa/vende den lille potetåkeren i hagen. Skulle ønske du var her, for jeg vet du ville ha ordnet det for meg. Hilsen pappa’

En drøy uke senere får bonden dette svaret:

‘Kjære pappa!

Du må ikke grave i hagen, for det var der jeg gravde ned likene. Hilsen Petter’

Neste morgen velter det inn med folk fra Kripos og fra lensmannskontoret, på gården. De graver opp hele hagen, men finner ikke en døyt! De ber bonden om unnskyldning og drar sin vei.

Ikke lenge etter mottar bonden et nytt brev fra sin sønn:

‘Kjære pappa, nå kan du bare sette poteter. Det var det beste jeg kunne få til her jeg sitter. Hilsen Petter’

Vel, jeg var 18 år og soldat i marinen. Planen var å kombinere førstegangstjenesten med læretiden som kokk i nordnorge. Det er ingen hemmelighet at jenter tenner på menn i uniform. Men at dette også skulle gjelde MEG; det var overraskende nok i seg selv.

Det er heller ingen hemmelighet at militærgutter er kåte som sjimpanser. Noe som sier seg selv. Når man omtrent lever isolert fra det kvinnelige kjønn under mesteparten av tjenesten. Hvis man ser bort fra vaskekjerringene på kystvaktbasen vel å merke. Det var faktisk en pussig fyr fra Skien som prøvde seg på Olga med vaskekosten. Men det er en helt annen historie.

Jeg var kokkelærling sammen med to andre. En rimelig kul, men sløv fyr fra Tromsø med sans for Groundskeeper Willie; og en totalt idiot av kar fra Colombia som MÅ ha vært utilregnelig 90% av tiden. Men nok om det. Vi hadde to jenter på 16-17 år utplassert hos oss. Før du rekker å tenke – din jævla pedo. Så husk at jeg kun var 18 år på denne tiden. Ei av jentene var barnebarnet til Orlogskaptein Ludvigsen. De er i den alderen det er gøy å utforske sine egne grenser og egne kroppsinnganger og utganger.

Gjennom hele uken ble jeg konstant flørtet med av barnebarnet til sjefen min. Joda, joda. Men jeg prøvde å holde maska. Opptre profesjonelt som en soldat skal gjøre. Men når uka nærmet seg slutt ble jeg allikevel “med på leken”. Jeg fikk en del SMS-meldinger som jeg flittig svarte på. Det var høytlesning i stua på basen, til stor latter for mange. Men til stor irritasjon for en bestemt kar, nemlig Kim. Jeg har aldri møtt et større rasshøll enn Kim i hele mitt liv. Han hadde røyka så mye hasj at hodet hans må ha bestått av totalt to hjerneceller. Intet mindre og intet mer. Han var selvfølgelig kåt som faen og prøvde seg på jentene. Uten hell. Ikke rart, fordi fyren var jo en vandrende naturkatastrofe i seg selv.

Uansett. Lørdag kveld tikket det inn svært direkte meldinger. Etter to-tre øl med gutta, fikk jeg en SMS med nærmest en kommando om å komme i et skogholt like ved. Der ventet et svært personlig strippeshow. Men jeg holdt buksa på.

Hva skjer next? Mens jenta står der å shaker på puppa sine – jo, da får jeg en telefon. Fra samme nummer som jenta pleide å sende meg dirty SMS-meldinger fra. WTF, tenkte jeg. Totalt hjerneteppe. Hun står jo der, halvnaken og leker deilig. Mens hennes telefon…. nei, faen. Jeg tok telefonen, svarte: “Hei?”

Ludvigsen:
Dette er Orlogskaptein Ludvigsen, snakker jeg med Larsen?

Jeg:
Menig Larsen, til tjeneste? (eller noe sånt)

Ludvigsen:
Jaaa, jeg fikk en tekstmelding fra deg tidligere i kveld.
Har du en forklaring på den?

Jeg:
Jeg tror barnebarnet ditt har lånt mobilen din i det siste, meldingen var til henne.
(Hvorfor i svarte kaffegræuten sa jeg det?)

Ludvigsen:
Hvor er du nå??

Jeg:
Dårlig batteri… *la på røret* sprang som et fyrverkeri til basen og fikk gutta til å gi meg falsk alibi.

Jenta reiste hjem dagen etterpå. Jeg snakket aldri med Orlogskaptein Ludvigsen etter dette. Det er iallefall den offisielle forklaringen min. For å si det på den måten.

Om jeg ble mobbet for dette i etterkant? Ikke spør engang. Flaut. Mildt sagt ydmykende og flaut. Jeg skammer meg.

Ivar F. Andersen ble født i Drøbak 1856.

Ivar hadde et brennende ønske om å synge,
men talentet var ikke tilstede.

Som sekstenåring dro Ivar opp til Østbykroken,
et veikryss utenfor Drøbak.

Han ventet til klokken tolv.

En mørkkledd mann dukket opp og spurte hva Ivar gjorde der.

Ivar svarte at han ville synge.

Mannen dro frem en pakke lakrispastiller.

“Tygg disse, de vil gi deg en himmelsk stemme,

men du vil miste din udødelige sjel.“

Da Ivar døde, ble pastillene funnet på ham.

Nidar bestemte seg for å masseprodusere dem til minne om ham.

Millioner har siden mistet sin udødelige sjel på grunn av IFA-pastiller.